Livet er kort

Noen ganger blir det litt stille…

Hjernen min går i helspenn og tenker masse på alt som skjer.

Noen ganger tenker jeg også på ting som ikke skjer, ting jeg kanskje burde gjort eller bør gjøre mer av.


Denne uken skjedde det noe som fikk meg til å tenke litt ekstra.

Jeg var vitne til en skummel hendelse som fikk meg til å innse en ting.

Livet er kort.

Jeg må bruke tiden godt fremover. En dag, uten forvarsel kan jeg være borte.

Jeg vet det kanskje er litt dumt, og jeg bør kanskje ikke tenke så mye på det. Jeg er jo ikke syk eller noe, og selv om jeg er  i relativt god form så har de siste dagene preget nettopp disse tankene.

Jeg la meg på mandag og kjente en svak smerte i magen. Jeg lå der en stund, og tok meg selv i å tenke på hva som hadde skjedd hvis jeg plutselig ble borte. Det var helt forferdelig! Smerten ble verre og tankene fulgte med. Jeg følte meg litt småparanoid og kjente litt på at det var på tide å slippe opp litt. Med litt omplassering i hodet, ble også smertene i magen borte.

Jeg følte meg som en dust som lå der med de tankene.

Men kanskje er det en god ting at jeg er litt redd for å forsvinne? Kanskje er det ikke så ille at jeg får en liten reminder om alt det gode jeg har rundt meg. Alle de fine menneskene, og alle de gode minnene.

Kanskje det ikke er så ille at jeg får det for meg at jeg vil klemme barna mine litt ekstra. Eller kanskje dra til byen og spise is sammen med minstemann, selv om det er tirsdag og han egentlig skal være i barnehagen.

IMG_4548

Han har kanskje merket på at mammaen har vært litt ekstra klemmete og snill de siste dagene. Men er det så ille?

Dagene går og hverdagen tar overhånd. Man bare lever, og begynner å ta ting for gitt.

Jeg vil IKKE bli en sånn person som tar hendelser, ting eller andre mennesker for gitt.

Jeg har også tenkt mye på alle tingene jeg gjør for meg selv og helsen min.

Konklusjonen er at jeg ikke kunne vært mer glad for at jeg valgte å ta tak i livet mitt å snu det opp ned.

Bort fra de som gjorde livet vanskelig og full av negativitet for å LEVE for barna mine og meg selv. Ikke bare har jeg fått et liv igjen. Men jeg har fått et jækla bra et! Med to nydelige barn, en kjæreste jeg elsker som også elsker meg like mye tilbake.

Jeg er så ubeskrivelig takknemlig!

Men ja. Jeg er redd for at jeg skal bli borte, og akkurat disse dagene har det vært mye i tankene mine.

Da blir det stille, og jeg lukker meg kanskje litt inn i meg selv…

IMG_4539

Takk for at du leste ♥

Følg meg gjerne i sosiale medier:

Facebook

Instagram

Snapchat: bedremeg

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *