Fra deprimert til stolt og sterk. Historien. Del 1

For en stund siden tok jeg et valg om å dele min historie. Starte en blogg for å skrive om trening og hvordan den har hjulpet meg til å bli et bedre meg både psykisk og fysisk.

Selvfølgelig er det ikke KUN treningen som har gjort meg frisk, selv om det har vært en stor del av det.

Nå vil jeg igjen dele litt mer av mitt innerste. Fortelle dere hvordan det hele startet og videre hva som reddet meg ut av en lang depresjon.

utro-svet-radost-nastroenie

Terapi er et ord jeg bruker ofte.. Jeg går i terapi, I gruppe, individuell form.. Skriving er terapi, trening er terapi.. Men hvordan funker det egentlig? For meg.

Terapi er i dagligtale brukt om en aktiv handling for å løse et problem hos seg selv (egenterapi) eller andre. Som regel brukes ordet om helsehjelp utøvd av en terapeut overfor en pasient eller pasientgruppe, der det anvendes metoder eller prosedyrer som krever utdannelse.

Jeg har bestemt meg for å gå litt dypere, og fortelle dere litt om all hjelpen jeg har fått. Og hvordan reisen har vært. Treningen er en stor del av terapien, og vi kommer dit også etterhvert. Men jeg må starte fra  begynnelsen… Og siden det blir litt mye, vil jeg dele det inn i flere deler.

individual-counseling-image-461x350


Det hele startet med at jeg ble gravid, og fikk en utrolig flink jordmor. Hun spurte meg en dag, hvordan har du det Hilde? og ikke si bra, for jeg ser at du ikke har det bra.

Jeg ser at det er noe mer inni deg som vil ut (og for de som måtte lure på det. Nei, hun mente ikke babyen).

Det var stort fokus på psykisk helse hos gravide når jeg gikk med minste mini i magen. Og jeg kan prise meg lykkelig over akkurat det, i dag.

131204090956-large

Nei sa jeg… så begynte jeg og gråte. Jeg har ikke hatt det bra på veldig mange år. Jeg har det okei.. og jeg er lykkelig,innimellom… Tror jeg. Men jeg har det ikke bra.
Hvor ofte hører man det?

Når man spør hvordan noen har det? Hvor ofte får man det ekte og ærlige svaret?

Vel.. hos meg var det vel første gangen jeg turte å si noe. Sånn virkelig snakke. Fortelle hvordan jeg hadde det. Kanskje var det denne morsfølelsen som tok overhånd, og ba meg skjerpe meg. Jeg skulle faktisk bli mamma for andre gang. På tide å begynne å fungere! Ikke bare på utsiden, men på innsiden også.
Jeg vet ikke om det som kom ut av kjeften min der og da var i nærheten av det hun forventet. Men hun lyttet, og tok tak i det! Sånn skulle jeg ikke ha det. Det ble sendt brev til Lade behandlingssenter, hvor jeg skulle få snakke med noen om fortiden min. Hvordan det var å være pårørende til en rusavhengig. Det var på tide å få noen å snakke med, få ut dritten.
Jeg kom inn til samtale ganske rakst. Siden jeg var gravid hadde jeg litt større odds for å komme kjapt igang med samtaler. Det er viktig å ha det bra som gravid vistnok.

Månedene med samtaler gikk, jeg var der annenhver uke. Jeg ble mer og mer gravid, og formen ble ikke akkurat bedre. Men såååå, ble jeg Mamma igjen, til Minsteminien min. Jeg fortsatte med samtaler… Men følte egentlig ikke at jeg kom noen vei. Derfor ble det lengre mellom timene, og til slutt kuttet jeg helt ut. Det var mer stress og dra dit, enn at det funka på psyken.

NÅ, 4 år etter, ser jeg at dette var bra for meg. Dette var starten. Jeg klarte endelig og åpne meg… Få ut alt som har ligget så langt inne, så lenge.
Jeg fortsatte hverdagen som Mamma…

Lite viste jeg om at jeg var i ferd med og bli deprimert. Dette ordet for meg, var noe jeg hørte min mor bruke ofte… Det kunne også bli brukt i forbifarten midt i en setning. Herregud, jeg blir jo deprimert av mindre! Ikke ante jeg hva det ville si og faktisk VÆRE deprimert. Og det tok enda en stund før jeg innså at dette var diagnosen jeg bar på.
Jeg hadde en lege som var totalt udugelig. Sikkert flink å gi ut resepter og sykemeldinger, men noe menneske-person var hun ikke! Jeg byttet.

Sommeren 2012 fikk jeg den mest fantastiske legen du kan tenke deg. Jeg bestilte en time hos han, for å finne ut hvorfor jeg var så sliten, og trøtt… konstant. Jeg hadde null energi, og det eneste jeg ville var å ligge på sofaen. Jeg gråt, mye. Inne hos legen gråt jeg også… Han, som jordmoren min, så at jeg ikke hadde det bra. Han satt seg godt tilbake i stolen, og lyttet. Han hørte store deler av historien min, og skjønte med en gang hva som måtte gjøres. Jeg måtte ha hjelp!

Han skrev et brev til Tiller Distriktspsykiatriske Senter. Her skulle jeg omsider få snakket med en psykolog. Jeg syns det var litt skummelt, men sa meg enig i at dette var veien å gå.
Det er som kjent lang ventetid for å komme inn i systemene, så mens jeg ventet gikk jeg til legen min en gang i uka og pratet med han. Det var godt å ha noen å prate med igjen.

Følg med videre for del 2,3 og 4 i historien om hvordan jeg endelig kunne begynne å leve igjen..

Ps. Del gjerne <3

Klem Hilde.

Følg meg gjerne videre i sosiale medier

Facebook

Instagram

Snapchat: bedremeg

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *