Ifølge NAV hadde jeg ingen muligheter. Livet var kjørt…

Jeg drar meg selv litt i håret når jeg tenker på at det er snart 10 år siden reisen startet.

Reisen som har ført til mye frustrasjon, svette og tårer. Forferdelige møter med ukjente personer som skulle hjelpe. Personer som mest sannsynlig var mer opptatt av å få arbeidsdagen til å gå, enn å høre på hva jeg egentlig trengte.

Jeg søkte hjelp.

Ikke bare hjelp til å få hverdagen til å gå rundt økonomisk. Men hjelp til å forstå hvilke muligheter jeg hadde i livet.

En gang fikk jeg høre at jeg ikke hadde noen muligheter i det hele tatt. Altså… Livet var kjørt for min del. Jeg gråt i flere uker etter den samtalen.

Hvem kan få seg til å si noe sånt? Når jobben er å hjelpe andre med å komme seg videre?

NAV

Det er utrolig trist at noen kan ødelegge så mye. At noen som ikke har hjerte på rett sted skal få bryte andre så langt ned at de bruker flere år på å komme seg opp igjen.

Dette er folket og systemet som skal være der for deg. Som skal hjelpe deg i perioder hvor du trenger et ekstra spark bak.

Men hva skjer når du er for svak til å stå opp for deg selv?

Hva skjer når du er så syk at du knapt klarer å komme deg ned på kontoret for å levere den sykemeldinga? De papirene som trengs for at DU skal overleve denne måneden.

Hva skjer når du føler at systemet bare bryter deg ned?

Hvem skal hjelpe deg når du ikke er sterk nok?

grandcentral4

I nesten 7 år var jeg for svak.

Jeg bare godtok det jeg «fikk» og fulgte strømmen på det som var «riktig»

Jeg levde i konstant underskudd økonomisk, og klarte aldri å komme meg i jobb. Jeg lyttet til rådene de kom med, som for meg innerst inne ikke var annet enn svada.

Jeg var ikke sterk nok til å si noe. Jeg var ikke sterk nok til å drømme. Jeg var ikke sterk nok til å tenke at jeg kunne bygge en fremtid. Den type fremtid jeg kunne lykkes i. Som kunne gi meg livet tilbake.

Helt til den dagen jeg fikk hjelp. Helt til jeg endelig klarte å jobbe meg oppover.

Jeg fikk hjelp. Ikke av NAV, men av de rundt meg. Terapauter og legen min. De så at jeg var en ressurssterk person som ville lykkes med rette valg.

Da var det på tide å snu systemet, og få det på mitt lag.

beautiful-love-mood-good-6760

Vi hadde et møte. Vi var 8-9 stykker i rommet. To av dem var fra Nav.  Alle presenterte seg, og jeg brukte min tid på å lese DETTE INNLEGGET. Etter det har de forstått. Øynene deres forandret seg i det de så på meg. Siden da har de stilt spørsmål de aldri før har stilt, og de har endret side på banen. De ble en del av TEAM Hilde!

Selv om utfordringene har vært mange siden den dagen også, har jeg aldri gitt meg. Jeg var sterk nok, og jeg viste at ved å vise hva jeg trengte, så kunne jeg klare å fortsette å ha de rette folka på mitt lag. Det kom fortsatt tårer, men denne gangen var det tårer som viste pågangsmot! Hjelp meg, og jeg LOVER dere at jeg gir resultater!

Flytting ble den største utfordringen. Men det skulle gjennomføres! Jeg måtte forlate min trygge havn, og mitt gode nettverk innen terapien og nav i Trondheim for å starte med blanke ark. Det førsta halve året var helt jævlig. Ingen forsto! Jeg fikk saksbehandlere som ikke brydde seg en døyt om hvem jeg var eller hvor jeg skulle. De ga FAEN i å hjelpe, men var heller mer opptatt av at jeg IKKE skulle få stønadene jeg egentlig hadde krav på.

Jeg ga meg ikke!

meg

Noen måneder på ventelister her og der førte til nye runder etterhvert, og jeg var igjen på plass der jeg skulle være. Med beina på jorda, og hodet på plass, hevet.

Jeg var klar for å fortsette!

Nå er det snart et år siden jeg flyttet sørover.

I går var det ny runde. Med ny saksbehandler…. Igjen.

Jeg kom presis, og satt på venterommet. Dørene åpnet seg igjen og igjen. Ny saksbehandler er alltid spennende. Dette kan endre ting, både til det positive og til det negative. Kanskje har denne personen en dårlig dag? I såfall kan det endre alt.

Nok en gang gikk døren opp. Det kom en smilende dame ut. Hun sa navnet mitt. Jeg reiste meg og gikk mot henne.

YES! Tenkte jeg! En hyggelig person. Endelig! Vi hilste, og småpratet før vi kom inn på møterommet.

Jeg hadde en god følelse.

Ordene bare datt ut av meg, jeg skravlet i nesten 10 minutter non stop før hun fikk si noe. Hun smilte. Jeg ser hva du vil Hilde. Du har jaggu kommet langt! Dette skal vi klare. Snart er du ute av Nav systemet for godt.

Herregud, jeg kjente smilet ble bredere og bredere. VI HAR EN PLAN!!!

Høsten 2016 skal jeg være UTE! Ute av systemet jeg har vært endel av i nesten 10 år sammenhengende, og enda lengre om vi teller med frem og tilbake årene før det.

Jeg kunne ikke vært mer glad akkurat nå! En person som ga meg det siste lille pushet jeg trengte for å gjøre dette!

Jeg har gått egne veier. Jeg fant ut hva jeg ville gjøre, hva jeg drømte om.

Når jeg ble sterk nok. 

Takk for at du leste ♥

Følg meg gjerne videre på facebook og instagram

Hverdagen min serverer jeg på snapchat: bedremeg

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *