80 prosent Pappa, 20 prosent Mamma

Han bor ikke hos meg. Han bor hos Pappaen sin. Bare ordene gir meg en stor klump i halsen.

Hver gang noen spør, må jeg kjempe hardt for å holde tårene inne.

«ja, hva med gutten din da? hvor er han?»

«hvor mange barn har du?» 

Dette fører alltid til en samtale den andre parten kanskje ikke helt hadde forventet. Jeg må fortelle hvorfor jeg valgte å flytte fra gutten min, og ender ofte derfor opp i tårer. For meg er det helt «greit» å være åpen og vise følelser for andre, men det er kanskje ikke alltid den andre er helt klar for det svaret som kommer.

For noen er det helt utenkelig å flytte fra sine egne barn. Kanskje spessielt for mødre. Derfor vil jeg velge å kalle meg en veldig utradisjonell mor. Hos oss er det nemlig sånn at gutten min på 4 år bor mest hos pappaen.

Hvorfor? 

For det første, så har pappaen i de fleste tilfeller like stor rett på å ha sønnen sin som mammaen.

I vårt tilfelle var det sånn at jeg var syk. Jeg hadde jenta mi 100% og gutten min 50% når jeg bodde i Trondheim. Det gikk fint, men ukene mini var hos oss var det tøft. Jeg innrømmer det glatt, for jeg vet hvor uendelig mye han betyr for meg uansett hvor sliten jeg er.

Jeg hadde vært deprimert og jobbet mye for å komme meg opp fra grøfta jeg hadde havnet i psykisk. Jeg bestemte meg for å bli frisk. Men for å bli frisk, måtte jeg ta noen valg.

Jeg måtte ta tak i livet mitt, finne veien jeg ville gå, og GÅ DEN.

Skulle jeg gjøre det, så måtte jeg flytte. Og skulle jeg flytte og ta med meg mini, hadde jeg hatt den daglige omsorgen for to barn. En jente på 10 og en gutt på 4. Med helsen jeg hadde på det tidspunktet hadde jeg aldri i verden hatt sjangs å vært en god mor for englene mine om jeg skulle hatt dem begge to på heltid.

Jeg vil gi barna mine det beste de kan få, og om det er sånn at gutten min har det best hos pappaen sin akkurat nå, så er det der han skal være.

Det svir i mammahjertet hver eneste gang jeg nevner navnet hans, eller ser på bilder. Det svir faktisk ekstra hardt nå når jeg sitter å skriver dette. Klumpen i halsen vokser, og jeg gjør hva jeg kan for å holde øynene tørre. Det er vanskelig å ikke ha han her.

Det er tøft å høre han si: «mamma, du kom jo ikke i bursdagen min»  eller «kan du hente meg i barnehagen snart?» Det er vanskelig å forklare, igjen og igjen at det er langt imellom oss. Han er så liten… Han skjønner ikke det.

Men sammen er vi tøffe, og vi klarer oss. Mamma savner mini, og mini savner mamma. Om en uke er han her hos meg igjen, og vi skal bruke tiden sammen på verdens beste måte ♥

IMG_6395

Mamma, storesøster og lillebror…

Takk for at du leste ♥

Følg gjerne med på snapchat hvor jeg deler mer av hverdagen med trening, skole og gøy med barna!

Lik også gjerne facebook siden min og følg meg på instagram!

Les også innlegget om hvor gøy jeg og mini hadde det når vi trente SAMMEN i sommer

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *