Terapi, hjelper det? del 4. Treningen!

I flere år var jeg redd treningsenteret.

Jeg var usikker, og følte meg liten. Alle var så flinke, bortsett fra meg. jeg hadde jo ikke peiling på hva jeg dreiv med. Ikke syns jeg det var noe gøy heller. Det var jo bare slitsomt og flaut.

Jeg husker enda en episode for mange år siden hvor jeg trødde opp på stepmaskina og ikke engang ante hvordan jeg skulle slå den på. Bare DET gjorde at jeg ville rømme.  Ikke hadde jeg peiling på hvordan eller hva jeg skulle trene. Og det å bli med på gruppe-timer var bare å glemme med den elendige kondisen min. jeg kom jo til å drite meg totalt ut! Alle de andre var jo så inne i det! Så da var det like greit å holde seg unna… Tryggere å la være.

Men så, to mnd etter å ha blitt mamma til minste-mini (okt 2011) bestemte jeg meg for å få 3t medlemskap her i Trondheim. Jeg var stolt allerede når jeg fikk medlemskortet i hånda. Nå skulle det skje! Endelig skulle jeg bli noe mer enn et støttemedlem. Jeg var flink, i nesten 2 mnd… så dabbet det av. Jeg ble for avhengig av andre. Jeg måtte trene sammen med noen, ellers turte jeg ikke dra. Og når de andre ikke kunne, så kunne ikke jeg heller. Så da endte jeg opp som usikker støttemedlem igjen!

Helt til jeg fikk diagnosen deprimert i januar 2013.  Jeg ble så sint inni meg… Jeg ville ikke være så stygg, jeg ville ikke være overvektig! Det var ikke meg. Selvtillitten min var ikke eksisterende. Jeg følte meg som en potetsekk uten en eneste muskel. Det var tungt bare og holde kroppen oppe.  Jeg ville ikke at folk skulle se hvordan det lå ann, så jeg gikk mest mulig med store klær. Jeg hatet å pynte meg. Følte meg aldri pen. Stengte meg inne.

grillhilde

Men jeg ville ikke ha det sånn. Jeg måtte gjøre noe. Heldigvis hadde jeg ei sprek venninne som tok meg med på 3t igjen. Hun fikk meg ut av døra, og jeg presset meg igjennom 5 hele minutter på elipsemaskinen… Trodde jeg skulle dø! Det ble selvfølgelig mer trening enn som så den dagen, men jeg husker den oppvarmingen som noe av det verste ever! Dette var dagen jeg bestemte meg! Jeg kom hjem fra trening, og kjente en mestring jeg ikke hadde kjent på årevis. Skulle det virkelig ikke mer til? Den gofølelsen ville jeg aldri gi slipp på!

1316615646-screenshot

Jeg måtte bestemme meg for at jeg skulle gjøre dette for meg selv. Jeg måtte være forberedt på mange timer alene på senteret. Jeg kunne ikke være avhengig av andre for at jeg skulle nå målene mine.

Jeg trente.. så ofte som jeg kunne. Kondisen ble bedre, og jeg bestemte meg for å begynne med frivekter. Dette har vært min store skrekk! Var det ikke bare gutter som dreiv med dette? Og var det ikke håpløst å gjøre det rett? Herregud så skummelt..! eller ikke… Jeg merket fort at det var mange som brukte denne avdelingen, og jeg skjønte etterhvert at ingen var der for å gjøre narr av meg. Her var vi alle i samme båt. Uansett fettprosent og muskelmasse! Vi hadde mål! Og vi jobbet hardt for å nå dem.

Hilde

Etter jeg melte meg på «helt i 100» (100 treninger på 1 år) ble jeg mer og mer overbevisst på at dette faktisk var noe jeg kunne klare. Det tok ikke lang tid før jeg nådde første mål. Jeg ble så sinnsykt fornøyd inni meg når jeg så hva jeg var i stand til.. både mentalt og fysisk! Men mest av alt mentalt… Det var der det startet. Jeg måtte endre måte å tenke på. Noe som kom naturlig etterhvert som jeg så hva jeg klarte. Trening ble GØY! Jeg lærte mye nytt, og mange måter å trene på.

Photo 18.10.14 18 46 15

Jeg nådde mål etter mål, og jeg skjønte at dette var noe jeg aldri skulle gi opp. Det å føle seg motivert, og målrettet var fantastisk. Å se at man endelig mestret noe gjorde underverker for selvtillitten. Jeg så at det jeg gjorde, forandret holdningen min. Både på utsiden og på innsiden. Jeg følte meg som meg igjen! Bare en enda bedre versjon. Kroppen forandret seg, og dette var bonusen jeg ikke forventet skulle komme så fort. Det tok kort tid før jeg kunne føle meg mer vel i klærne mine. Noe som gjorde meg enda mer motivert!

Jeg begynte å dele treningsbilder på instagram. Jeg fanta mange inspirerende profiler og følge. Flere fulgte meg også. Bilder ble likt og kommentert. Her snakker vi motivasjon! Jeg følte meg viktig… jeg følte at jeg var endel av noe.

Denne reisen har virkelig hjulpet meg STORT på veien. For meg har det å kunne føle mestring vært en ny opplevelse, og endelig fant jeg ut hva jeg var god til!

Livet har forandret seg, og utrolig nok så kan jeg takke treningen! Hvem hadde vel trodd at trening skulle bli min greie, og at jeg nå skal bli personlig trener?!

IMG_0785

Konklusjonen etter denne serien, er at ikke all terapi hjelper, men du må aldri gi opp. Du finner det som funker for DEG!

Gikk du glipp av de andre delene i veien inn i terapien, klikk på linkene under

DEL 1

DEL 2

DEL 3

Følg meg på Instagram som @bedremeg og på Facebook HER

sign

Klikk LIKER om trening gir deg go’følelsen!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *