Hvordan kunne jeg komme over denne frykten?

På mandag bestemte jeg meg for å ta fri. Fri til å tenke gjennom hva jeg egentlig vil, og hvor mye energi jeg skal bruke på ting og personer som setter en demper på alt det gode livet har å by på.

Bare det at jeg satte disse tankene i sving gjorde noe med meg, og allerede på tirsdag gjorde jeg en stor endring.

Før var jeg alltid redd. Jeg turte ikke gjøre slike ting alene. Jeg turte ikke bestemme meg for ting jeg viste jeg ville slite med å gjennomføre. Det dro meg bare enda mer ned.

Men… Det var før.

For noen år siden tok jeg noen viktige valg for meg selv. En av dem var at jeg bestemte meg.

Jeg bestemte meg for å gjøre mer av de tingene jeg var redd for. Stå opp for meg selv og ikke la meg eller andre tro at jeg var dårligere enn det jeg faktisk var.

Og selv om det til tider har vært veldig vanskelig og jeg i perioder har følt at jeg kanskje har falt litt ut, så vet jeg at jeg alltid kommer tilbake. Jeg vet at jeg er sterk nok til å reise meg og stå i de tingene som er litt vanskelig. Jeg vet også at jeg fortsatt tør å utfordre meg i ting jeg syns er vanskelig.

Etter jeg sluttet i jobben min som PT på avancia i april, har hele senteret gitt meg en dårlig følelse, så jeg bestemte meg for å trene hjemme.

Jeg vet at det å trene hjemme kan gi fantastiske resultater, og jeg har hatt det fint med den type trening i en god periode. Men nå som livet mitt har tatt en vending, og jobben min skjer hjemmenfra har jeg lenge kjent på behovet for å få gode rutiner på det å komme seg ut av huset også. Jeg har kjent på det å ha et sted å dra til. Enten det er en jobb eller noe annet. Noe jeg kan bruke tid på, noe jeg kan mestre.

Så da bestemte jeg meg for å gå litt ut av komfortsonen igjen. Gjøre en av de tingene jeg aldri i verden ville ha gjort for noen år siden.

Jeg tok bussen ned til Lillestrøm for å melde meg inn på et flunke nytt senter. Helt alene, og litt forvirret etter 5 under rundt senteret siden jeg ikke fant inngangen vurderte jeg å dra hjem igjen. Jeg snudde faktisk, og gikk 100 meter før jeg stoppet opp og tok meg i ørene. Dette finner du ut av! Gå tilbake.

So I did.

Etter litt kløning rundt, kom jeg meg inn døra og opp trappa. Jeg gikk over den dørstokken som for noen år siden var min verste fiende.

Det høres sikkert rart ut for mange av dere, men jeg har ikke vært særlig god på nye steder. Jeg syntes det var vanskelig å ikke vite hvor jeg skulle. Det var vanskelig å møte opp på steder jeg aldri før hadde vært på. Hvorfor? Fordi jeg var redd for å gjøre feil, ikke finne fram, komme for seint eller møte folk som så ned på meg.

Jeg var redd for å være liten.

Men. Hva kunne jeg gjøre? Hvordan kunne jeg komme over denne frykten?

Face den. Igjen og igjen.

Jeg gjør de tingene jeg er redd for. For å bevise for meg selv gang på gang at jeg er sterkere.

Så nå skal jeg igjen, få gode rutiner. Komme meg ut hver dag. Trene, leve livet og nyte alt det gode som skjer rundt meg.

Jeg er klar for ny uke!!

Klem Hilde

Bedremeg på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg


 

Da er det over

Okei dere.. Nå sitter jeg her foran pcn igjen.

Havrebrød, egg og Nocco som står ved min side, og jeg er nå klar for å fortelle dere litt om hvorfor jeg har vært ute av sosiale medier de siste dagene.

Jeg hadde trodd jeg skulle klare en hel uke uten snapping og blogging, men jeg skjønte allerede tidlig i uka at det ville bli vanskelig.

Som mange av dere vet har det vært endel opp og nedturer den siste tiden. Men det som dessverre ikke kommer godt frem er hva som egentlig skjer. Jeg prøver som best jeg kan og snappe, skrive og være meg. Men når ting står på som verst innser jeg at det blir ufattelig vanskelig.

Jeg deler mye av meg selv og mange tror nok derfor også at de vet alt.

Men… sånn var det ikke denne gangen. Jeg kunne ikke vise de tingene som var tøft. Jeg kunne ikke snakke om de tingene som gjorde meg sint og fortvilet. Da ble det rett og slett alt for vanskelig å være meg. En dag kunne jeg vise at jeg var litt lei meg, eller hadde det tungt. Men ingen viste hvorfor. Jeg fikk snapper der folk ønsket meg god bedring og fine tanker. Noe jeg selvfølgelig setter stor pris på. Men jeg innrømmer lett at det er litt spesielt å se at folk «antar» hva som feiler meg. For meg som er så åpen og ærlig om ting, er det vanskelig når folk ikke forstår, eller vet hva som egentlig ligger bak masken.

Derfor bestemte jeg meg for å ta av masken ved å ikke eksistere «offentlig» en liten periode… Jeg valgte å snakke med mine nærmeste, fortelle hvordan jeg hadde det og hva som skjedde i livet mitt for å få hjelp til å komme meg igjennom det.

Jeg innså fort at denne pausen var veldig bra for meg.

Men jeg skjønte også at jeg kanskje tok den litt for seint. Jeg burde gjort det tidligere.

Jeg snakker litt mer om det i siste episode av OverLivet, som du kan høre her inne.

Men nå var det altså gjort. Pausen er over.

Og selv om jeg ikke holdt ut en hel uke så kan jeg si dere at det var dette jeg trengte. Noen få dager til å innse hva som er viktig i livet. Hvem som betyr noe, og hvem som aldri mer skal få ta mer av min oppmerksomhet.

Jeg har det bra, og nå i løpet av helgen skal dere få høre mer av hva jeg har brukt uka til! Det har altså vært så gøy!

HERREGUD jeg gleder meg til å komme tilbake på snapchat!! Følg meg der i dag da dere! Legg til bedremeg og se min story.

Klem Hilde

Bedremeg på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg

 

Går det bra med deg?

Livet er ikke for pyser er det mange som sier, og det kan vel stemme på en såkalt prikk innimellom.

Men jeg er ganske sikker på at det er en grunn til alt det vanskelige som skjer rundt oss.

Motgang gjør oss sterkere, og vi lærer av både våre og andres feil. Vi kommer sterkere ut av tøffe valg og tunge øyeblikk, men det er selvfølgelig hardt å stå i dem når det skjer.

De siste årene har vært tøffe. Men jeg har lært vanvittig mye. Jeg imponerer meg selv til stadighet over hvor mye jeg har lagt bak meg og hvor langt jeg har kommet.

Men det kommer det stadig opp nye ting. Nye ting som prøver å dra ut det siste lille pustet jeg har igjen.

Men så står jeg der, midt i det… Og kjenner at ingenting klarer å slå meg i bakken. Fordi jeg har så mye fint å stå oppreist for. Ingen personer skal få ødelegge alt jeg har oppnådd. Ingen relasjonsbrudd skal få ødelegge min lit til menneskeheten.

I det siste har spørsmålet kommet inn flere ganger. Både på snapchat og i meldinger.

Går det bra med deg?

Jeg ser kanskje sliten ut når jeg legger ut en snap kl 22 på kvelden når sminken er fjernet og brillene plassert på nesen. Du vet… Det er kveld, og det kan stemme at dagen har satt sine spor.

For det er tøft. Det er hardt å plutselig stå i ting alene. Det er hardt å få alt til å gå opp med barn og alt som skjer rundt dem. Og jeg skal innrømme at det er litt rart, og ha så mye alenetid når ungene er i seng om kveldene.

Noen mener jeg har fått en ny glød over meg de siste ukene, mens andre syns det ser ut som jeg sliter.

Men vet dere hva? Jeg kunne faktisk ikke hatt det bedre akkurat nå! Jeg er så vanvittig glad for at jeg til slutt klarte å ta det rette valget. Jeg er så fornøyd med meg selv for at jeg endelig har kommet meg bort fra det som holdt meg igjen.

Jeg kunne sikkert skrevet om akkurat dette i evigheter, men jeg vil egentlig bare gi dere svar på spørsmålet deres uten å gå for mye inn i personlige detaljer.

Livet smiler, og jeg ser at hver eneste dag er en ny mulighet! 

Håper dere har en fin dag! Her skal det vaskes og trenes!

Klem Hilde

Bedremeg på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg


 

En stor plan

Endelig var det helg, og endelig var lørdagen her!

Den minste i huset er en liten kar som elsker å planlegge. Han liker å se fremover, og er veldig glad i å vite hva som skal skje. Han er selvfølgelig også glad i overraskelser, men det er litt sjeldnere mammaen er flinke til å holde på dem.

Men denne uken har han altså lagd en stor plan.

Det er nemlig sånn at han har sett sei lei på en ting. Regn. Han har sett seg lei på å gå frem og tilbake til skolen i dette høstværet hver eneste dag. Og han har spurt meg om jeg kunne gjøre dette i lang lang tid.

Like skuffa hver gang jeg må fortelle at jeg har glemt det. Igjen…

Og mammaen står der og skjemmes, full av dårlig samvittighet.

Så denne uken så la han en plan. For det var det han kalte det. Mamma! Jeg har en plan for hvordan vi kan få det gjort.

På lørdag, så drar vi til byen alle sammen, så kan vi velge hver vår. Jeg kan kjøpe min for mine egne penger, søster kan kjøpe en for sine penger og du kan kjøpe en for dine penger.

Jeg syns det var en god plan. Så i dag, når solen skinner som aldri før så skal vi altså til Lillestrøm, ens ærend for å kjøpe en ting.

Hver vår paraply.

Ja.. også skal vi lunche på burger king. For det var nemlig og endel av planen.

Ha en god lørdag!

Klem Hilde

Følg meg gjerne på snapchat(bedremeg)

Du finner meg også på facebook og instagram


 

Hva skjer når de plutselig forsvinner og jeg må være «hjemme alene»

Det er første uke etter høstferien. Det har vært utrolig godt å få barna hjem, men jeg har også vært vanvittig sliten, og har ikke helt klart å finne ut hvorfor.

Man skulle kanskje tro at det var hardt å begynne på for fult med både barn og jobb osv, men har jeg egentlig hatt så mye å gjøre at jeg har kunnet skylde på det? Nei, tvert imot. Her har det faktisk vært perioder hvor jeg har kjedet meg hjemme og bare ligget rett ut på sofaen.

Jeg ble jo nesten litt bekymra for meg selv til tider og skjønte ikke helt hvordan jeg kunne være så sliten etter over en uke fri?

Etter en hel måned uten besøk hos legen min, var jeg der i dag for ny terapi time. For de som ikke vet det, så har jeg en fantastisk lege som også driver med terapi, og jeg går hos han annenhver uke.

Men denne gangen ble det altså litt lengre imellom, fordi jeg rett og slett glemte av forrige time. Er det mulig? Ja. Tydeligvis. Jeg var altså så opptatt av den oktoberfesten, at jeg glemte av å stikke innom legen før jeg dro.

Og det fikk kroppen og hodet kjenne litt på.

Går det for lenge mellom hver gang merker jeg at behovet sterkere. Jeg må ut med ting, jeg må finne ut av hvorfor og jeg må ha svar på ting som bare han kan hjelpe meg med.

Derfor var det vanvittig godt å endelig ta turen igjen. For å sette ting litt i perspektiv og forstå meg selv bedre.

Selv om vi egentlig bare bruker en halvtime hver gang, lente han seg tilbake og satt der sammen med meg i en hel time i dag.

Når timen var ferdig, kjente jeg på lettelse. Jeg hadde egentlig bare lyst å gi han en stor klem, og takke han for at han eksisterer. For at han er så god i jobben sin og klarer å få meg til å forstå ting på en helt ny måte. Meeeen… Jeg tenkte det var bittelitt upassende, så det holdt med et lite «takk for i dag»

Han fikk meg til å forstå flere ting. Og nok engang drite i å ha dårlig samvittighet, noe jeg faktisk har blitt utrolig flink til de siste månedene!

Han ramset opp hva jeg har fått igjennom tidligere, og hva jeg står i den dag i dag. Hvordan jeg som person stenger ting ute, og prøver å finne på alt annet enn å tenke på meg selv og «stå i meg selv»

Jeg er sammen med barna hver dag, noe som gjør at all min oppmerksomhet faller over på noe annet enn MEG. Hele dagen min er lagt opp etter dem, hva de trenger og hvordan jeg skal få alt til å gå opp.

Hva skjer når de plutselig forsvinner og jeg må være «hjemme alene» ?

Hva skjer når jeg må være med meg selv i flere dager?

Da har jeg ingen som kan ta all min oppmerksomhet, ingen å legge opp dagen min etter.

Da er det ingen unnskyldninger.

Da kommer alt rasende… Selv om jeg ikke merker det selv, så kommer det ubevisst. Alt jeg står i, alt jeg har vært gjennom… Alt bare ER der. Fordi jeg har mulighet til å la det komme. Fordi jeg har en hel uke «fri»

Dette tar mye energi. Veldig mye.

Jeg kom til legen i dag med flere spørsmål. Hvorfor klarer jeg ikke å finne motivasjon? Hvorfor er det et ork å gå ut? Hvorfor er jeg så slapp og trøtt hele tiden? Og hvorfor blir jeg så sliten av å reise kollektivt?

Energi Hilde….

Du må forstå, at av og til så forsvinner den fordi du bruker så mye energi på alle tankene dine og det du står i. Og du. Det er helt greit. Jeg veit, og du veit… At når du lar dette få komme ut, så blir det bedre og energien kommer tilbake.

Takk for at du leste…

Klem Hilde

Følg meg gjerne på snapchat(bedremeg)

Du finner meg også på facebook og instagram


 

Kanskje vi finner noen?

Min historie er lang. Men det som har vært vondt har jeg lagt bak meg. Barna mine får aldri oppleve mine foreldre, fordi det er bedre for oss å leve uten dem. De har gjort meg så mye vondt, og jeg tør ikke tenke på hva som ville skjedd med mine to små hvis de fortsatt fikk ha kontakt med dem.

For å klare å fortsette livet på en god måte, måtte jeg ta med meg barna og flytte sørover. Til et sted hvor vi nesten ikke hadde noen relasjoner eller nettverk.

Fra overlivet.no

Det er ikke så lett for meg å skjønne at jeg ikke kan gi dere alt. Selv om jeg prøver, og selv om dere er i fokus hver eneste dag, er det noen ting som er vanskelig for meg å få til.

Jeg skulle ønske dere hadde flere mennesker rundt dere. Flere omsorgspersoner, noen som brydde seg, noen som var glad i dere og ser dere for de fantastiske barna dere er. Noen med tid og en ekstra plass i hjertet sitt.

Derfor har jeg nå gjort en litt spesiell greie. Et steg som kanskje kan lede til noe bra for oss alle.

Kanskje vi finner noen?

Gå inn på overlivet.no og DEL innlegget.

Klem Hilde

Følg meg gjerne på snapchat(bedremeg)

Du finner meg også på facebook og instagram


 

Overraskelse

I går bestemte jeg meg for at selv om jeg våkner alene på bursdagen min, så skal jeg jaggu kose meg skikkelig!

Så i dag sov jeg til jeg våknet og litt til…

Elleveåringen bestemte seg for å ringe akkurat i det jeg våknet for andre gang, og gratulerte meg med dagen. Hun gleder seg veldig til å komme hjem i dag. Og jeg kan si dere det, at det gjør jaggu mammaen også!

Jeg bestilte frokost fra brødboksen.no i går, fordi jeg ville kose meg litt ekstra. Det er jo lov på bursdagen! (ps, bruk kode hilde1111 hos brødboksen hvis du ønsker å teste dem ut. Det er ikke reklame, men fint for deg å få 150,- avslag på frokosten vel?)

Ikke nok med at jeg fikk frokosten fint plassert i tre bokser utenfor døren min i dag tidlig, men jeg fikk også en melding om at jeg hadde fått en morgenhilsen fra en nydelig dame, som ventet på meg ved postkassen. For en koselig overraskelse! Her lå det et magasin, jordbær sjokolade og en pose med ferske sjokolade croissanter ♥

Jeg dekket bordet fint til en, og storkoste meg med deilig ferskt grovbrød, røket laks, kokt egg og verdens beste ferske appelsinjuice. Helt nydelig! Tok riktignok ikke noen bilder, fordi jeg bestemte meg for at dette skulle være min tid… og bare min.

Men når jeg etterpå satt meg foran tvn med kaffen, måtte jeg selvfølgelig knipse dette nydelige fatet. Viste dere at jeg ELSKER croissanter? Det spiser jeg ALLTID når jeg sover på hotell.

Bursdagsuka mi går mot slutten(tror det er første gangen jeg har feira så lenge), og jeg avslutter med å feire den store dagen. Det har vært en nydelig uke, som dere kan lese litt mer om i dette innlegget. Men nå er jeg klar for å sette bort «fest» og alenemodus for en stund, og bytter ut med hverdag, barn og masse gøy jobbing!

Men først skal jeg selvfølgelig feire bursdagen min med mine to små som endelig kommer hjem i dag! <3

Tusen tusen takk for alle fine ord, bilder og tanker som strømmer inn på meldinger og snap i dag! Jeg setter kjempestor pris på hver og en.

Ha en fin søndag alle sammen.

Klem Hilde

Følg meg gjerne på snapchat(bedremeg)

Du finner meg også på facebook og instagram

 

Jeg har fått verdens beste bursdagsgave!


Jeg elsker denne årstiden. Høsten er helt klart min favoritt. Om det er fordi jeg er født da, eller om det bare er fordi jeg syns den er himla vakker? Vet ikke. Kanskje litt av begge delene.

Men fin er den! Og i det jeg gikk på butikken tidligere i dag med en nydelig sang på øret, begynte tankene å komme til meg… Nok en gang.

Jeg har det så fint nå ♥

Tross alt som har skjedd… Tross alle vonde minner, all kontakt jeg ikke ønsker og alle relasjonsbrudd jeg har hatt de siste årene, så har det kommet så vanvittig mye fint ut av det.

Jeg har blitt sterkere, jeg har lært å ta mine valg for meg og familien min. Jeg har lært å stå i tøffe kamper og aldri gitt opp.

I dag er jeg alene hjemme… Helt alene uten noen planer. Og for første gang på veldig lenge, så føler jeg meg ikke ensom selv om barna er borte og det ikke er noen andre her sammen med meg.

Det har nemlig gått opp for meg den siste uka, hvor mange som faktisk er der for meg.

At jeg har en hel drøss av mennesker som ser meg, som tar kontakt, og som plutselig kommer innom eller finner på ting for at jeg skal smile og ha det fint. Venner som lytter, venner som ler sammen med meg. Venner jeg kan tøyse med og venner jeg kan være dønn seriøse med.

Jeg har så fine mennesker rundt meg, som på hver sin måte lærer meg nye ting og gir meg så mye fint.

Takknemlighet, følelser, godhet, lykke.

Det er så mange ord som kommer opp når jeg tenker på dem. I dette innlegget vil jeg spesifikt ta med noen navn, fordi jeg vil at de skal vite hvor mye deres tilstedeværelse betyr. Denne uka med alenetid har de fylt opp med så mye fint. Og selv om bursdagen min ikke er før i morgen, så har de sørget for å få hele uka til å bli helt magisk!

Anja, Elisabeth, Weronica, Lena-Marie, Marie, Janne og Markus ♥

Takk for at dere, på hver deres måte gjør at jeg er så utrolig glad for alle valg jeg har tatt. Takk for at dere er der som et bevis på at ingenting av det jeg har gjort, har vært nytteløst eller dumt.

Jeg er så glad for at jeg for to år siden tok skrittet å flytte hit.

Jeg har fått verdens beste bursdagsgave.

En gjeng med VENNER (med store bokstaver) som ser meg for den jeg er. Som ikke dømmer meg, og som heier på meg. Som kommer innom en dag bare for å prate. Som overrasker meg med gaver, turer og så mange fine ting at jeg ikke klarer å sette ord på følelsene mine. Dere er over all forventning alle sammen. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har fått dere inn i livet mitt ♥

Jeg er så himla glad i dere!

Ps. Skulle egentlig klistra inn et stort bilde av ALLE dere fine mennesker i et og samme bilde men det har jeg dessverre ikke… Kanskje en dag?

Klem Hilde♥

Følg meg gjerne på snapchat(bedremeg)

Du finner meg også på facebook og instagram

 

Kan du ikke bare la oss være i fred?

De ordene. Den løgnen. Igjen og igjen kommer de. Og du gir deg ikke. Dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, og nå… År etter år. Du vil ikke gi slipp.

Jeg kan forstå at du syns det er tungt å lese. Jeg kan forstå at du syns det er vanskelig. Men igjen og igjen gjør du de samme feilene. Du setter deg i feil rolle.

For du har jo aldri gjort noe galt. Du har jo aldri vært slem mot meg. Du har aldri gjort meg noe vondt.

Aldri har du sunket så lavt ned i din egen seng med vinen at du ikke har klart å reist deg skikkelig på flere uker. Aldri har jeg vært usikker på hva jeg kom hjem til og om jeg i det hele tatt fikk lov til å komme inn. Aldri før har du gjemt alkohol i nattbordskuffen og nesten tent på huset når du har glemt kasserollene på plata.

Det året vi ikke feiret jul… Det året vi ikke hadde juletre. Det året jeg heller ville ligge ute i snøen alene enn å komme inn.

Alt det er jo bare løgn.

Ifølge deg.

Alle minnene, alle følelsene, alle tankene…Alle gangene jeg satt alene og gråt, fordi jeg ikke hadde noen. Fordi du var borte, i din egen lille verden av alkohol, sigaretter og piller.  Alt er bare oppspinn.

Enn om du bare hadde hørt på meg. Enn om du bare kunne tatt imot hjelpen min istedenfor å sende meg bort. Enn om du kunne la meg fortelle deg hvordan jeg hadde det i alt som skjedde. Enn om DU kunne la være å lyve for meg, og faktisk ta til deg ting jeg sa, istedenfor å bli sint.

Jeg ville bare at vi skulle ha det fint sammen. Og at du skulle bli frisk. Jeg ville ikke gjøre deg vondt….

Men du ga faen. Du ville noe annet.

Og enda klarer du ikke å se. At alt jeg forteller er ting som har skjedd. Realitet. Sannhet. Ting jeg nå endelig snakker om, for å faktisk klare å leve videre. For å klare å komme meg bort fra løgnene om at det livet vi hadde sammen var normalt. At det var greit å ha det sånn.

Jeg ber deg nok engang om å være så snill å la meg og barna være i fred. Vi har det så fint nå. Vi klarer oss.

Ikke ta kontakt med alle jeg bryr meg om. Ikke ork å spre dritt og prøve å få folk til å tro at ting jeg skriver er løgn. De hører ikke på deg.

Og nei, det nytter ikke å sende en melding så lenge etter og late som ingenting. NEI. Du får ikke dra på shopping med jenta mi, selv om hun er på ferie i nærheten av deg. Nei, du får ikke være endel av livet vårt lengre. Du har ødelagt nok, og nå er det for seint.

Kjære Mamma. Vær så snill.

Jeg tror vi vet begge to hva som egentlig er løgn…

Hilde

Følg meg gjerne på snapchat(bedremeg)

Du finner meg også på facebook og instagram


 

For en forskjell!

Det var på tide for meg å snu litt på ting etter et par måneder hvor jeg var litt for langt nede til å i det hele tatt orke å tenke på meg selv.

Treningen ramla helt ut, og jeg orka ikke tanken på å dra på senteret igjen.

SÅ, etter jeg nå hadde jobbet med «sprekere hjemme» i flere uker, bestemte jeg meg rett og slett for å gjøre akkurat det samme som mine medlemmer der gjør. BLI sprekere hjemme hos meg selv!

I forrige uke skreiv jeg dette innlegget, hvor jeg ville bevise for dere at det funker.

Jeg har trent 4 ganger siden denne dagen, inkl en kort løpetur som oppvarming, eller en litt lengre etter styrketreningen. Jeg har løpt mellom 2,5 og 4,5 km.

Jeg hadde egentlig ingen plan om å ta bilder etter bare en uke, men pga de følelsene jeg sitter med etter denne første uka, så måtte jeg bare. Jeg kjenner at hele kroppen forandrer seg. Jeg får bedre holdning, føler meg strammere og har selvfølgelig fått et helt annet energinivå!

Og det er helt vilt. På en uke!! Jeg har ikke vært kjempeflink med maten, og har faktisk skeia ut et par ganger for mye. Men det får gå. Jeg pleier jo alltid å si at maten er noe man tar etterhvert. Start med en ting, så komme resten etterhvert.

Så her kommer et lite bevis etter uke en med «sprekere hjemme» program.

Det er viktig for meg å presisere at dette er MEG og mine resultater. Det er viktig å ikke sammenligne seg selv med andre, og deres fremgang. Men jeg vet også, at etter en uke med dette treningsopplegget, vil du føle deg mye bedre.

Så hvordan tror du det er etter fire uker?!

Gruppen som starter 9 oktober er nå full, men jeg har plasser igjen allerede 15 oktober.

Vil du lese MER om dette, KLIKK HER

Påmelding sendes til bedremegpt@gmail.com

Jeg gleder meg til å fortelle hvordan de neste ukene har gått!

Klem Hilde

Følg meg gjerne på snapchat(bedremeg)

Du finner meg også på facebook og instagram