Fordi jeg er redd

Til tider er det så mye å ta tak i at det nesten føles uendelig. Jeg får en stor klump inni meg, som blir bare større å større.

Det jeg trodde skulle bli lettere, kommer tilbake og slår meg i bakken på nytt og på nytt. Jeg må gjøre noe. Men alt virker så fjernt… Så langt unna mål.

Jeg har delt mange tanker og vanskelige dager. Jeg har fortalt mye om fortiden som har formet meg til den personen jeg er i dag. Livet har ikke alltid vært lett, men jeg har jobbet så hardt jeg kan for å få det beste ut av det.

Men det er også ting jeg aldri har snakket helt åpent om.  Jeg har nevnt det litt, og det er kanskje ingen hemmelighet. Men jeg har ikke turt å åpne meg helt.

Fordi jeg er redd.

Redd for at noen skal dømme meg.

Fordi det er flaut og fordi det er et utrolig vanskelig tema for meg.

Jeg er åpen. Jeg liker å snakke om tabu. Jeg syns det er fint å kunne være en som snakker om ting som ikke alle tør å si noe om. Men akkurat denne ene tingen syns jeg er vanskelig.

Kanskje mest av alt fordi jeg ikke vil at noen skal «ta meg» på det.

Dømme meg.

Fordi jeg gjør så godt jeg kan. Virkelig.

Flere ganger har jeg tenkt på det. Å åpne meg. Si hvordan det er. Si hvordan jeg pynter på ting for at det skal se normalt og fint ut. Men inni meg, bygger det seg bare en klump som blir større og større.

Jeg er redd..

Redd for å ikke få med alt. Redd for at folk skal missforstå, og ikke skjønne hvorfor ting har blitt som det har blitt. Redd for å bli sett ned på…


Når jeg var 16-17 år flyttet jeg hjemmefra. Av grunner dere har hørt om tidligere. Jeg måtte ha et sted for meg selv, hvor jeg kunne trekke meg tilbake og være alene de dagene ting ikke var som det skulle hjemme.

Men. Jeg måtte også betale for meg.

Med hvilke penger?

Det startet allerede da.

Allerede når jeg var under 18, hadde jeg gjeld. Jeg bodde på en hybel jeg ikke klarte å betale for. Jeg kjøpte ting på nett fordi jeg ikke hadde penger. Jeg kjøpte ikke mat og sluttet å gå på skolen. Når jeg ble over 18 begynte det virkelig å gå galt.

På den tiden trengte man ikke cash. Man trengte heller ikke penger på konto. Man kunne spise ute, drikke ute, fylle bensin, feste, kjøpe røyk og godteri på VISA.

Helt vanvittig spør du meg, men det var jo sånn. Kortet kunne flippes her og der uten at du trengte å betale for noe. Hva tenker en 18 åring som bor alene, og ikke har penger om det? FETT!

Ikke fult så fett når jeg omsider fikk den lille lønna etter noen timer på Rema 1000 som kun gjorde at kontoen havnet i 0,- Hver måned.

Jeg hadde ikke penger til å bo alene. Og da startet altså livet mitt med å skylde penger. Alltid.

Gjeld.

Dårlig samvittighet. Overtrekk på konto. Huseier på nakken. Føle seg dritt. Ikke kunne kjøpe NOENTING uten dårlig samvittighet. Ikke klare å betale regninger.

Jeg så på at min verden gikk i grus.

Men jeg lot som det ikke eksisterte. Jeg levde i nuet. Det var den eneste måten jeg klarte meg på uten å knekke sammen. Det var sånn jeg måtte leve.

Selvfølgelig er det kun jeg som har skyld i dette. Og jeg sitter her nå. 36 år, og sliter fortsatt med mye av det jeg har gjort hele livet. Jeg lærte aldri hvordan jeg skulle behandle penger. Jeg hadde ingenting å spare av.

Jeg klarte ikke å gå på skole pga situasjonen hjemme. Jeg ville bare være med familien, og passe på at alt gikk fint. Jeg tenkte ikke på min egen situasjon.

Jeg har sluttet å klandre noen for hvordan livet mitt har blitt. Som sagt, så er det bare jeg som kan gjøre noe med det. Men jeg har stått fast. I så mange år.

Jeg har flere ganger prøvd å ta tak i problemene, men hver gang har det kommet andre ting i veien. Jeg har vært godt i gang, men havnet ute av det igjen. Jeg har vært syk i mange år. Sykmeldt, på 50% lønn. Jeg har prøvd å jobbe 100% for å få opp inntekten, men det har ikke funka. Jeg har nok engang blitt slått i bakken.

Hovedfokuset mitt de siste årene har vært barna mine. At barna mine skal ha det fint. At ikke de skal lide fordi mammaen deres hadde en hard start på «voksen-livet» (før hun ble voksen).  Mitt andre fokus har vært å finne en jobb som jeg takler. Å gjøre noe som gir meg energi.

Det eneste jeg vil her i livet (for utenom å ha det fint med kjæresten og barna mine), er å kunne jobbe 100% og gjøre meg selv gjeldsfri.

Det høres så lett ut.

Det eneste jeg vil, er å gjøre meg verdig til å kunne kjøpe mitt eget sted å bo. Ha det fint, og slippe den uendelige bekymringen som kommer hver eneste gang det dukker opp en ny regning i posten som jeg vet jeg ikke har mulighet å betale.

Det er helt forferdelig, og jeg vet ikke helt hva jeg får ut av å være ærlig om hvordan det er.

Jeg kan ikke huske å noen gang IKKE ha hatt denne klumpen i magen, så jeg undres over hvordan det ville vært om den ikke hadde vært der.

En ting er sikkert. Jeg skal fortsette å prøve alt jeg kan! Jeg skal ta de grepene jeg kan ta for å klare dette. Jeg vinner neppe i lotto med det første, så det er bare å innse at livet må endres. Noe må gjøres.

Jeg er fortsatt meg. Selv om jeg har disse bekymringene som spiser meg opp innvendig. Jeg er ikke en dårlig person. Jeg prøver alt jeg kan. Men noen ganger blir livet rett og slett så innmari tøft at jeg bare vil stenge det ute.

Jeg ønsker som sagt ikke å klandre noen. Men fortiden og de vonde opplevelsene har satt sine spor. De har gjort meg til den jeg er i dag. Og jeg gjør alt jeg kan for å få hodet til å fungere på alle mulige måter. Jeg ønsker å tilgi, og jeg ønsker å gå videre. Jeg ønsker å leve.

Jeg jobber aktivt fremover nå for å ta grepene som må tas. Og jeg håper jeg en dag kan få føle hvordan det er å ikke ha denne bekymringen hengende over meg.

Selv om det er skummelt, håper jeg du vil engasjere deg i dette innlegget, og gjerne dele det. Jeg vet at flere har det som meg.

Det er flere som ikke tør å snakke om disse tingene.

Kanskje blir det enklere å ta tak i ting om vi vet at det finnes flere?

Ha en fin kveld.

Klem Hilde ♥

Følg meg gjerne på instagram ved å klikke HER 

Facebooksiden min finner du her


1 kommentar

  1. Hei, jeg vet at intensjonen ikke var å be om hjelp, men bare å få ut tankene. For det første må jeg bare si at det ikke er din feil at du fikk gjeld i en alder av 16 år, det er foreldrene dine som står ansvarlige for omsorg for barn under 18 år. Meeen, er jeg lurte på er om det er noe som vi som følgere kan gjøre for å helpe? Får du f. Eks. Betalt som blogget hvis vi klikker oss innom oftere? Er det noen andre ting vi kan bidra med? Dele sidene dine, shotout, ol? Søstra mi går et nettkurs som handler om å lære seg å selge bedriften sin på en måte som gjør at du skal ende opp med å arbeide 20% og legge de resterende 80% i inntekt. Det er mange som da har lært hvordan man som selvstendig næringsdrivende bruker tiden sin på en annerledes måte, og får mer inn enn det de bruker i energi. Var bare en tanke jeg kom på, kanskje du er interessert.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *