Jeg ler høyt av det nå

Jeg takler ekstremt dårlig å bli satt ut av funksjon, så dette kommer til å bli utrolig vanskelig.

Mine ord etter jeg fant ut hvordan det lå an etter uhellet i bakken.

For akkurat DET viste jeg! Jeg viste bare ikke hvor dårlig.

Det er nå 2,5 uke siden. men det føles som en evighet. De 5 første dagene var jeg mer eller mindre konstant i en slags rus på sterke smertestillende. Helt borte, og sov mer enn jeg var våken. Jeg syns egentlig det var litt digg i starten. Å kunne ta det rolig uten å ha dårlig samvittighet. Å våkne opp, se litt serier, sove litt, våkne litt og sove litt igjen. Meeeen, det gikk over. Så kom rastløsheten.

Et par dager etter operasjonen (som var 6 dager etter fallet) begynte humøret å falle litt. Og ja, nå i ettertid syns jeg litt synd i de rundt meg. Jeg som vanligvis er superpositiv, så plutselig overraskende mørkt på ting. Tankene tok helt overhånd og jeg kjente til slutt ikke igjen meg selv. Det kan jeg si nå som det snart er 2 uker siden operasjonen. For det er først nå jeg ser hvor ille det var. Men jeg skjønner meg… For herregud så kjipt jeg syns det er når jeg ikke engang får til å ta smør på knekkebrødet selv!

De første dagene fikk jeg ikke engang til å ta av meg linsene uten hjelp.

Jeg ler høyt av det nå.. Blikket på kjæresten som sto der og måtte hjelpe meg. Stakkar fyr!

Men han holdt ut da, og han er her enda ♥

Jeg tror til og med han er litt imponert over hvordan jeg har gått fra å må ha hjelp til ALT, til å klare utrolig mye selv.

Jeg lurte litt på om jeg skulle skrive et litt humoristisk innlegg om alt som har vært dritt, og om alle de tingene jeg ikke har fått til og dermed blitt frustrert herfra og til månen over, men fant ut at jeg lar det være hos meg, og heller få ut det som er positivt!

Det er selvfølgelig fortsatt litt dritt å ha en brukket arm som må «heales» i 6 uker til, men hey! to uker har gått, så nå er det bare 4 igjen! Og på fredag får jeg av gipsen. Noe som er et skritt videre på veien. Snart skal jeg begynne å trene meg opp. Allerede til uka tar jeg med meg baggen og treningsstrikker på senteret for å starte litt sakte.

Så nå har det egentlig gått fra å være skikkelig dritt, til veldig motiverende. Jeg ser så lyst på de tingene jeg klarer, og gleder meg enda mer til å komme igang med alt jeg skal gjøre! Og jeg vet at om noen uker kommer jeg til å le når jeg tenker tilbake på hvor hjelpeløs jeg følte meg.

Også er det jo ganske kult med metall i amen og arr etter å ha tryna litt på snowboard!

Jeg får dessverre heller ikke tatt så mye bilder med kamera om dagen, men jeg håper på å snart få muligheten til å kjøpe ny mobil MED bildemulighet.

Nå skal jeg i et skype-møte og planlegge litt mer jobb-fremtid sammen med mine samarbeidspartnere. Det er fint! At jeg kan begynne å jobbe litt igjen!

Ha en nydelig kveld ♥

Klem Hilde

Facebook

Instagram

Snapchat: bedremeg


1 kommentar

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *