Jeg er meg

Det er så vanskelig om dagen, og sette ord på ting.

Godhet, kjærlighet, lykke, frihet…

Nesten så jeg blir litt stum innimellom.

Ikke fordi jeg ikke har noe å si, men fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal si det. Hvordan jeg skal forklare det.

Jeg finner rett og slett ikke ordene, og føler til tider at jeg ikke klarer å vise hvor fantastisk fint jeg har det.

Jeg er så takknemlig, men er redd for at jeg ikke får det godt nok frem.

Jeg har blitt rådet til å roe ned en periode. Kroppen min har sagt ifra. Jeg har smerter som ikke forsvinner men som jeg selvfølgelig håper blir borte med riktige prioriteringer over tid. Jeg må derfor konsentrere meg litt mer om det jeg er dårlig på.

Pauser.

Jeg må ta meg fri. Rett og slett sykemelde meg litt fra alle tanker og oppdateringer i sosiale medier.

Dette er noe som er utrolig vanskelig for meg, da det er og har vært en stor del av hverdagen min i så lang tid. Jeg tar det litt som et nederlag når jeg ikke får skrevet, snappet eller lagt ut ting på instagram i perioder. Jeg føler jeg mister litt av det jeg har jobbet så mye for.

Men så kjenner jeg det. Hvor godt det er og hvor mye jeg faktisk trenger denne pausen.

Ikke fordi jeg ikke ønsker å fortsette, men fordi jeg må lære meg å gjøre det på riktig måte. Jeg må lære meg å lage rutiner. Jeg må lære meg å slutte å sammenligne meg selv med andre som får til å ha 100 baller i lufta samtidig. De andre er ikke meg.

Jeg er meg. 

Og jeg har mine utfordringer.

Men som de fleste sikkert vet, så har jeg det også bedre enn på veldig veldig lenge.

Det er det som nesten gjør det litt vanskelig å sette ord på.

De siste månedene og ukene har jeg gjort ting og følt på en frihetsfølelse jeg ikke har kjent på mange år. Jeg får en stor klump i halsen når jeg sitter og skriver det her nå.  Det har skjedd så utrolig mye i livet mitt. Og barna sitt. Vi alle sammen har et helt nytt liv.

I går morges startet jeg og kjæresten dagen i bakken med brett under beina.

Dette har jeg hatt lyst å gjøre i så mange år. Og det å endelig få den muligheten samtidig som jeg vet at den kommer til å være der sååå mange dager fremover, flere måneder faktisk. År.

Det er helt vanvittig.

Når vi satt der i heisen og han spurte meg om jeg hadde det fint, så viste jeg nesten ikke hva jeg skulle si. For jeg har det ikke bare fint….

det er ubeskrivelig. Rett og slett.

Ubeskrivelig.

For mange er det ikke en stor greie. Men for meg betyr det så utrolig mye. Hvor langt jeg har kommet.

Muligheten til å kunne gjøre noe jeg ønsker for MEG er noe som har vært nedprioritert. Å vite at jeg har tatt rette valg. At jeg har klart å finne rett jobb som passer for meg. Som gjør at jeg fortsatt kan putte inn ting i hverdagen min som jeg trenger for å fungere.

Å vite at jeg endelig har fått han i livet mitt som får meg til å være meg igjen. På alle måter.

Jeg gleder meg så vanvittig mye til alt som skjer fremover. Tiden sammen med kjæresten. Tiden med barna i romjulen. Vinteren i bakken, foran peisen og på nye eventyr!

Jeg skal også være her og i de andre kanalene. Bare senker forventningene til meg selv litt, sånn at samvittigheten ikke får seg en trøkk.

Håper dere har en nydelig adventstid.

Klem Hilde ♥

Facebook

Instagram

Snapchat: bedremeg


Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *