I år er en ny sjanse

Forandringer…

Det kan være så mye. Og i dag har jeg nådd et punkt hvor det faktisk er vanskelig å sette ord på hvor utrolig takknemlig jeg er for de forandringene jeg har hatt i livet det siste året.

For det er mange!

Ekstremt mange.

I fjor på denne tiden var jeg helt borte.

Ikke fysisk, for kroppen var tilstede. På en måte.

Den levde fortsatt, men litt som en robot. Programmert inn for å fullføre en viktig jobb. Gjøre adventstiden finest mulig for barna, slik at de ikke merket hvor kjipt jeg syns det var å feire jul alene.

Hodet var helt borte. Ikke i en annen verden, men bare borte.

Noen dager skimtet jeg til litt innimellom og fikk med meg noen fine minner her og der, men utrolig nok så føles det ut som om Desember er hvisket ut fra 2017. Det er utrolig rart å tenke på i dag.

At en hel mnd i livet mitt nesten er helt sort. Nesten.

Jeg husker hvor glad mini ble når han smakte gløgg for første gang i sitt liv. Hvor mye han drakk, og hvor mange pepperkaker han dyppet nedi. Jeg husker hvor stolt han var når han sto på scenen i sin første juleavslutning på skolen, og hvor flink begge barna var til å dele på adventskalenderen de fikk. I fjor var det nemlig kun en pakkekalender, med gave annenhver dag. Fikk de noe godt, delte de alltid. Jeg husker når vi tradisjon tro gikk å kjøpte hver vår julekule, som plutselig ble til tre hver fordi de hadde salg…

Jeg husker hvor mye penger jeg brukte for at julen skulle bli fin. For at de skulle få det best mulig. For at leiligheten skulle ha julestemning og for at ingen skulle sitte igjen og ha en kjip jul, selv om vi bare var tre. Jeg og barna.

Det var utrolig rart. Og unødvendig å bruke så mye penger. Men det skjønte jeg ikke da.

Vi brukte 15 minutter på julemiddagen. Noe jeg egentlig syns var veldig fint. Barna ville jo pakke opp gaver og spise godteri.

De små strålte, og jeg gråt litt inni meg av hvor godt det var å se de sånn. Men også litt fordi jeg så gjerne ville dele det med noen. Hvor stolt jeg var av barna…

Når mini sto ved siden av juletreet og ropte høyt:

Mamma, dette er den beste julen noengang!

Da skjedde det noe med meg. Jeg skjønte at det var feil. Å bruke så mye tid på å grue seg til noe så fint.

Jeg bestemte meg for å snu tankesettet mitt igjen. For å gjøre noe med det jeg gikk å fryktet. Det har tatt tid, men nå et år senere er jeg på et helt annet sted.

Barna har det fint så lenge vi har det fint sammen. Vi lager våre tradisjoner. De fikk mamma helt for seg selv i julen i fjor, noe jeg vet de syns var innmari fint, selv om de også elsker å tilbringe tid med andre.

Sånn ble det, og julen ble egentlig veldig fin. Skulle bare ønske jeg fikk med meg mer av forberedelsene.

Men i år er en ny sjanse. Og livet mitt har tatt en helomvending.

Det blir julaften uten barn, men feiring med kjæresten og hans familie. Jeg gleder meg skikkelig!

Heldigvis får jeg en fin adventstid med mini og vi gleder oss vilt til søster kommer i romjulen ♥

I år er både kropp og hode tilstede, og jeg kan nesten ikke vente med alt det fine som skjer!

Håper du har en fin adventstid.

Klem Hilde


Facebook

Instagram

Snapchat: bedremeg

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *