Et liv i systemet

Jeg kan ikke huske sist jeg ikke var endel av det.

Systemet.

Det systemet de fleste trenger en eller annen gang i løpet av livet, som vi noen gang kan bli så frustrert og forbanna på at vi virkelig skulle ønske vi ikke var endel av.

NAV.

Jeg vet ikke hvor mange tårer jeg har felt i frustrasjon og sinne. Hvor mange saksbehandlere jeg har hatt, og hvor mange jeg har måttet fortalt min historie til. Det har vært mennesker som ikke engang har vært interessert i å høre hvorfor jeg var der, men som bare ville fortelle meg hvilken løsning de hadde.

«Løsningen» på min sak tok det tid før jeg fikk hjelp med.

Det var ingen som så meg. Ingen som forsto hva jeg trengte.

Ingen hadde troa på at jeg virkelig ville. At det å være endel av systemet faktisk ikke var noe jeg drømte om å fortsette med.

Helt til jeg bestemte meg for at nok var nok, og bestemte meg for å fortelle dem hvordan ting faktisk sto til.

Jeg har vært sykemeldt i mange år. Og dagens inntekt er basert på en lønn jeg hadde når jeg jobbet 50% som bartender. Jeg ble sykemeldt når jeg gikk gravid med mini.

Det å være sykemeldt med 50% lønn i så mange år er ingen luksus skal jeg si dere, og det har vært utrolig vanskelig til tider.

Det er hardt når du står på butikken med en lapp fra nav om at du kan handle for 500 kr. Enda hardere når ingen i butikken vet hvordan de skal slå det inn på kassen, og du blir stående der mens køen bak blir lengre og lengre. Alle som står bak deg vet at du ikke har penger.

Det er hardt!

I dag får jeg mindre utbetalt i lønn enn hva det koster meg å bo i denne leiligheten pr måned. Det er ikke særlig glamorøst.

Men jeg gjør det jeg kan. Jeg gjør det jeg MÅ for å tjene de ekstra kronene jeg kan uten å miste stønaden min. Jeg jobber på for å komme meg inn i arbeidslivet på den måten jeg klarer det. Den måten som passer meg uten at jeg smeller meg selv ned i bakken igjen. Det går ikke denne gangen!

Jeg har blitt dømt. Av mange. Men det er også folk som har troen på at jeg kommer meg ut av det.

Jeg har jobbet og jobbet, men ikke hatt troa på at det kom til å gå. Derfor har jeg gitt opp igjen og igjen…

Men endelig. Endelig ser jeg en fremtid. Endelig ser jeg at målet kan nåes og at jeg om mindre enn 6 mnd kan sitte her og tjene mine egne penger uten å måtte få støtte av noen andre, eller være endel av et system fordi jeg ikke klarer å være i jobb.

8 år tok det…

Og i går var jeg i møte med NAV igjen for å kartlegge hva de kunne gjøre for å få meg ut i jobb. Jeg var dritnervøs, for å si det mildt. Jeg tenkte at nå skulle de nok kaste meg ut i en jobb jeg ikke var klar for igjen.

Faen heller. Det er ikke greit.

Denne gangen var det jeg som snakket. Jeg sa det klart og tydelig når jeg kom inn. Du må høre på meg før du sier noe.

Dette jobber jeg med, og hit skal jeg. I januar har jeg mest sannsynlig kommet meg dit jeg vil, og jeg kan klare meg selv!

Selvfølgelig mye mer utfyllende med en konkret plan, men herregud for en deilig følelse! At jeg endelig har fått troen og energien jeg trenger for å komme meg ut av dette. At jeg endelig skal klare å jobbe meg OPP! Og for en fantastisk følelse når saksbehandleren sitter der og heier på deg idet du forteller hva du driver med!

Med mitt eget firma.

Mitt konsept.

Min arbeidsplass. Som jeg har skapt helt selv.

Jeg er så stolt!!

Takk for at du leste ♥

Klem Hilde

Bedremeg på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg

2 kommentarer

  1. Men jobbet ikke du på et treningssenter for en tid tilbake da??

  2. Åååå, som jeg heier på deg Hilde ☺
    Jeg er 100% sikker på at du får til alt du vil tøffe sterke du ❤

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *