I 2011 tok livet mitt en drastisk endring

I 2011 tok livet mitt en drastisk endring. Det var det året mini ble født, men dette skjede tre måneder senere.

Jeg hadde det vanskelig fra før etter en tøff oppvekst med en mamma som var alkoholiker, og hadde en svak form for fødselsdepresjon.

Men det var denne dagen alt ble enda verre.

Jeg hadde prøvd hardt å klare å komme meg på beina igjen. Jeg sleit økonomisk, og fikk hjelp til å komme i mål med det hver eneste uke. Jeg ville så gjerne klare meg. Jeg ville komme meg opp, og jeg ville få noe ut av livet. Jeg var igang, men hadde fortsatt en lang vei å gå.

Telefonen ringte en dag, og når jeg tok den fikk jeg beskjed om å sette meg.

Jeg husker jeg ble redd, og gikk inn på badet og satte meg på kanten av badekaret.

Jeg ble fortalt at pappaen min hadde blitt arrestert.

Jeg skjønte det ikke.

Jeg forsto ingenting.

Pappaen min hadde blitt arrestert for overgrep?

Det begynte å florere i sosiale medier og på nyheter. Det var overalt, og plutselig gikk det opp for meg at det var min pappa de snakket om. Jeg leste at han burde vært hengt.

Jeg visste ikke hva jeg skulle tenke eller hvordan jeg skulle ta det. Men jeg glemmer aldri den følelsen jeg fikk den dagen jeg knakk sammen. Den har jeg kjent den dagen, og bare den dagen. Aldri siden.

Jeg måtte ringe samboeren min å be han komme hjem fra jobb. Jeg klarte ikke røre meg. Jeg lå på gulvet og skalv.

Dette ødela meg.

Etter denne dagen orket jeg ikke mer. Jeg hadde prøvd så lenge, men når jeg fikk denne midt i trynet, da ga jeg opp. Det virket som at uansett hva jeg gjorde, så skjedde det nye ting som ville få meg til å knekke sammen.

Jeg begynte å trøstespise, sluttet å betale regninger, gikk ikke ut, og sank helt sammen. Jeg sluttet å leve.


Dette er ekstremt. Men den følelsen av å gi opp. Den følelsen av å tro at du faen ikke klarer en dritt. Den vet jeg sitter i flere der ute.  Hvordan jeg vet det?! Fordi jeg får meldinger om det nesten hver eneste dag.

Det som skjedde med meg var at jeg sto i denne jævlige hverdagen i litt over et år. SÅ orket jeg ikke mer. Jeg skjønte at noe måtte gjøres. Jeg ba om hjelp. og jeg fikk det. Jeg var ikke redd for å komme meg ut av det lengre. Etter et år med kroppen planta i sofaen, så var det nok. Det var ikke meg!

Et år og to måneder senere.

Det hadde enda ikke vært rettsak, og jeg hadde ikke sett pappaen min på veldig lenge. Vi hadde god kontakt før dette skjedde, og jeg mistet han brått på dagen. Det var helt forferdelig

Det han hadde gjort var ille. Jeg vil ikke gå inn i detaljer, men han fikk over 3 år i fengsel for handlingene og jeg klarte ikke å forstå hvorfor han kunne gjøre noe sånt.

Men igjen. Jeg orket ikke mer. Noe måtte gjøres.

Det var her jeg tok tak og begynte å trene. Det var nå jeg tok skrittet og kom meg i gang.

Jeg kunne ikke leve sånn. Jeg måtte opp, jeg måtte begynne å være med vennene mine igjen, finne energien,  jeg måtte ta vare på kroppen min. Helsen min.

Det tok meg 6 måneder å være på plass i mitt nye liv. 6 måneder jeg aldri kunne vært foruten.

Jeg smilte igjen, jeg var glad og jeg klarte å leve. Jeg klarte å se verdien av MEG SELV. Jeg klarte å se hva jeg trengte. Jeg kom meg ut av et ikke-fungerende forhold jeg hadde vært i alt for lenge. Jeg turte å stå på egne bein. Jeg turte å flytte i egen leilighet selv om jeg ikke hadde noenting. Alt ordnet seg.

Trening og sunt kosthold hadde blitt en del av min hverdag, og jeg klarte å fungere.

Nå, 5 år senere er jeg så lykkelig som jeg aldri før har vært.

Det har selvfølgelig vært en lang prosess med alt, men jeg har det utrolig bra. Jeg har tatt en utdannelse, og jeg får jobbe med det jeg elsker å drive med. Jeg kan hjelpe andre som har hatt det vanskelig. Det er drømmen min.

Jeg hadde aldri trodd, når jeg var så langt nede at jeg noen gang kunne stå der jeg er i dag. ALDRI!

Dette er noe av det jeg snakket om i LIVE videoen min i går på facebook. Har du ikke fått den med deg enda, kan du se den HER inne. 

Der gir jeg også deg en mulighet til å ta tak i livet ditt om du sitter litt å kjenner litt på håpløshet og dårlig samvittighet. Se den!

Ha en fin fin fredag! ♥

Klem Hilde.

Bedremeg på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg


6 kommentarer

  1. Dette var sterkt å lese ❤️ Du er den beste til å skrive og formidle tekster som er så såre men samtidig gir håp og styrke.
    ❤️ Klem ❤️

    1. Åå.. Tusen takk Pernille <3 Jeg elsker å skrive vettu! Klem <3

  2. Dette var sterk lesning! Takk <3 for at du deler!
    Det er noe i den teksten om at – du vet ikke hva folk har opplevd, be kind – always.
    For en styrke at du har reist deg igjen. Og nå skjønner jeg enda bedre at du kaller deg Bedre meg <3

    1. Navnet mitt «bedre meg» Har hengt godt med i alt. Både når jeg jobbet for å bli bedre både fysisk og psykisk, og nå i dag som jeg føler at jeg har blitt et bedre og sterkere meg etter alt som har skjedd og det jeg har gjort for meg selv.

  3. Du er en tøff dame! Takk for at du deler og inspirerer lurer litt på hvordan du klarte å «slå deg til ro, ta inn over det» (hvis du skjønner hva jeg mener) med at noen du er glad i har en nær relasjon til har gjort noe sånt. Jeg har noen erfaringer med noe lignende og sliter med å forholde meg til det og forstå at det faktisk har skjedd..

    1. Hei! Jeg er litt usikker selv på hvordan jeg klarte det egentlig. Jeg har blitt såpass sterk tror jeg, at jeg klarte å stenge han ute fra livet mitt. Jeg har vært gjennom endel ting tidligere som har formet meg ganske mye i livet. Det er selvfølgelig fortsatt tøft når jeg tenker på det. Men de fleste dager klarer jeg å stenge det ute <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *