Et sted å rømme til

Det føles litt uvirkelig å gå tilbake i tid.

Å tenke på de gangene jeg opplevde ting som var ufattelig vanskelig.  Alle ordene sitter godt fast enda. Alt jeg så. Alt jeg måtte ta tak i. Det skulle ikke være sånn.

Jeg tok det for det det var, og tenkte at –sånn er livet mitt. Jeg må bare stå i det.

Jeg har kommet så langt, men syns det er viktig å gå tilbake innimellom for å forstå hvorfor jeg er der jeg er i dag. Forstå hvorfor jeg fortsatt har vanskeligheter med enkelte ting. Hvorfor jeg syns det er tøft når avtaler blir brutt eller når uventede ting kommer iveien for noe.

Dette er bare et par av tingene jeg sliter med i dag, som jeg fortsatt jobber mye med.


Jeg syns det var vanskelig å snakke med noen. Vi hadde ikke bodd lenge på dette stedet, så jeg kjente ikke naboene. Det var flaut, og det var som regel blitt sent på kveld når jeg ble stående alene etter mamma kastet meg ut hjemmefra. (les innlegget fra i går her)

Hva gjorde jeg?

Noen ganger gikk jeg. Langt. Men det hadde ikke noe for seg. Jeg måtte jo hjem på ett eller annet tidspunkt. Men det var vanskelig med låste dører. Jeg viste at mamma egentlig ikke ville stenge meg ute, og at hun kom til å slippe meg inn igjen når dette var glemt. Noe som ofte skjedde dagen etterpå.

Men jeg kunne jo ikke sove ute heller.

Jeg prøvde å få tak i venner. Jeg gikk til de jeg stolte på. Jeg sa ofte bare… «det er mamma igjen»

De viste at det var noe, og at hun drakk endel. Men jeg ville aldri snakke mye om det.

Noen ganger måtte jeg si noe. For å slippe å stå alene. Men ejg bagatelliserte, for at de ikke skulle blande seg for mye.

Etterhvert lagde jeg meg utveier.

Jeg lot alltid vinduet må rommet mitt stå åpent de dagene det var ille. Slik at jeg kunne snike meg inn dit og sove der en stund etter hun hadde lagt seg. Hun merket det aldri. Jeg hadde rom i første etasje så det var enkelt å lure det opp og krype inn.

Det ble lite søvn og jeg kom meg sjelden på skolen. Jeg orket ikke, jeg turte ikke.

Jeg var 17 år når jeg måtte skaffe meg et eget sted. 17 år og hadde absolutt ikke råd til å bo alene. Men jeg måtte ha et sted jeg kunne dra til. Et sted med bad, kjøkken og seng. Mitt sted.

Jeg bodde ikke der, men jeg gjorde det til mitt, slik at det føltes greit å dra dit når jeg sto alene.

Greit. Ikke godt. Det var aldri godt.

Det var vondt å våkne opp der. Og jeg kom meg ikke på skolen så ofte da heller.

Jeg hadde bilder av alle vennene mine på veggen. Mange bilder. Bilder hvor vi smilte og lo. Bilder hvor vi var lykkelige. Der og da.

Jeg fylte hybelen med ting som gjorde meg glad. For å prøve å gjøre dette til et fint sted. Et sted hvor jeg kunne føle meg hjemme, selv om jeg var alene eller med venner.

Jeg gjorde aldri det.

Hjemme var der mamma var.  Uansett hvor vondt jeg hadde det.

Jeg ble kastet ut fra hybelen. Fordi jeg ikke hadde penger nok.

Jeg fant et nytt sted og gjorde det samme… Ble kastet ut igjen.

Sånn var dagene.

Alltid en redsel om hvor lenge jeg ville klare å betale for meg. Hvor lenge jeg ville kunne ha et sted å rømme til. En hybel med trygge vegger. For meg selv.


Takk for at du engasjerer deg i et tema som er vanskelig men viktig å sette ut i lyset.

Klem Hilde

Følg meg gjerne videre i sosiale medier:

Facebook

Instagram

Snapchat: bedremeg

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *