Tre måneder senere…

Det var juni. Siste skoledag var overstått og tiden var inne.

I over et år hadde vi snakket om det. At vi tre ikke lengre skulle være oss tre.

Det hadde blitt felt mange tårer, og veid for og imot. Mange lange samtaler, noen dype og noen litt vanskelige.

Dagen var kommet…

Den dagen du skulle reise.

Det var tøft å se toget dra. Tøft å vite at du skulle være alene i over 12 timer på en reise mot Mosjøen for å starte en ny hverdag. Det var tøft at toget var så seint ute at vi nesten ikke rakk å si farvel. At lillebror ikke kunne få en klem, fordi konduktøren sa vi ikke hadde tid. Det var vanskelig, og vi gråt litt. Både mini og jeg.

Vi klemte hverandre og jeg sa, dette klarer vi. Jeg og du. Vi klarer oss.

Vi vinket i det toget dro avsted, og jeg tenkte mitt.

Jeg har verdens modigste tolvåring.

Det var ingen andre alternativer for deg. Ingen andre måter å komme deg nordover på. Du ville ikke fly. Du måtte ha med ditt lille vesen, vårt lille dyr. Lille melis. Melis var dverghamsteren vi alle hadde blitt så glad i, som også skulle reise sammen med deg for å bo i Mosjøen. Hun kunne ikke fly. Da skulle ikke du heller det. Melis skulle være med, selv om det innebar over 12 timer med tog og venting i Trondheim.

Dagene videre gikk fint, og mange spurte hvordan det gikk med oss. Hvordan jeg taklet det hele.

Det var vanskelig, men det gikk fint. Jeg ville det jo for deg.

Det var sommer og vi skulle snart ha ferie alle sammen, og jeg viste at det kom til å gå lang tid før jeg så deg igjen. Det var nytt, og det var utrolig rart.

Ferien gikk fort, og mini var tilbake hos meg. Skolen startet og hverdagen var igang igjen. Det var da jeg merket det. Sånn virkelig merket at vi bare var to.

Det er tider hvor jeg savner henne ekstra mye selv om jeg vet at hun har det veldig fint. De kveldene vi pleide å ha sammen bare vi to. Turene vi gikk og alle fine samtalene vi hadde. Alle gangene jeg måtte inn på youtube når jeg skulle flette håret hennes, fordi jeg var totalt håpløs.

Jeg savner alle de fine tingene hun alltid gjorde for broren sin. Hun tok så godt vare på han. Selv om de ikke alltid var like enige, var det så fint å se de sammen. Hun passet alltid på han og lekte sammen med han, selv om han er nesten 6 år mindre.

Du har et stort hjerte, og vi er så vanvittig glad i deg. 

Vi klarer oss, og vi vet at hun har det fantastisk fint. Savnet er der, men vi vet også at vi ses igjen. Det viktigste nå er at du får fly og blomstre der du gjør det best!

Mini spør hver eneste dag nå, hvor lenge det er til søster kommer. Og endelig kan jeg fortelle han at det bare er en uke igjen.

3 mnd har gått, mye har skjedd i både hennes og vårt liv.  Jeg gleder meg helt vilt til å få klemme jenta mi igjen ♥

Takk for at du leste.

Klem Hilde

Følg meg gjerne på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg

2 kommentarer

  1. Så utrolig raust og fint å sette hennes behov foran dine egne. Blir nok godt for Theo å få klemme Ida igjen, og ikke minst for deg som mamma å vite at dere alle er samlet og kan nyte hver eneste feriedag sammen. Du er sterk Hilde, så utrolig sterk og så full av kjærlighet og omsorg for dem rundt deg. Ønsker dere gode dager sammen. Klem fra nord <3

    1. Tusen takk for så fine ord Karina <3 Vi gleder oss masse til neste uke!
      Stor klem tilbake til deg.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *