Nok en skuffelse

Jeg sitter hjemme alene i stua.

Det er midt på dagen og jeg venter på barna som skal komme hjem innen en time.

Det er lyst både ute og inne, men for å gjemme meg litt har jeg dratt hetta på genseren godt over hodet. For akkurat nå… så vil jeg bare gjemme meg. Akkurat nå så er jeg bare så jævlig skuffa over verden. Så jævlig lei meg for at jeg prøvde så forbanna hardt. Igjen.

Skuffelsen handler om mer enn det jeg skal skrive om nå, men i dag.. Så var dette dråpen til at hetta ble dradd langt over hodet.

Jeg hadde drømt om hvordan det ville være å kunne fortelle barna at vi hadde klart det. At det jeg hadde jobbet så mye med, det jeg hadde brukt så mye tid på, det de hadde fått tatt del i og vært så spent på i så mange uker nå endelig hadde lønnet seg.

At vi sammen vant bilen i 6 mnd. Den bilen vi hadde så vanvittig lyst til å vinne. Jeg så faktisk for meg hvordan jeg skulle si det, og hvordan ansiktene deres kom til å lyse opp.

Det skulle jeg virkelig aldri ha gjort.

Noen vil kanskje si at jeg går langt over streken ved å reagere så sterkt, men vi ønsket oss dette så utrolig masse.

Jeg prøvde alt jeg kunne på å forberede meg på dette…

Forberede meg på at vi ikke var så heldige.

Men hvordan kan man forberede seg på et slikt nederlag? Jeg trodde faktisk helt ærlig at vi lå godt an.

Også hadde jeg et lite håp. Eller… kanskje et litt for stort håp om at denne gangen… DENNE GANGEN var det vår tur.

Så nå sitter jeg bare her, og er så innmari lei meg…

Jeg unner selvfølgelig vinnerne å få denne bilen. Men akkurat nå, så unnet jeg faktisk oss også det.

Jeg gjør alt jeg kan hver eneste dag for å komme meg opp fra all dritten jeg har stått i. Hver eneste dag tar jeg nye grep, tøffe valg og står i ting som er jævlig vanskelig. Hver eneste dag trasker jeg rundt, busser hit og dit og drar med meg ungene i all slags vær og føre. For ja.. noen ganger må jeg nesten dra de med. De er rett og slett møkkalei av å ikke ha bil.

Jeg kunne skrevet i en evighet igjen…Om hvorfor jeg syns vi fortjener det.

Jeg kunne lagd en lang, rørende video som kunne fått x antall delinger og kommentarer.  For rørende videoer selger jo?!

Men, så gir jeg litt opp et lite sekund. Jeg orker ikke å prøve igjen. Jeg orker ikke å sitte her og forsvare meg selv og fortelle hvorfor jeg fortjener det. Slaget ble tapt denne gangen.

Skulle virkelig ønske… VIRKELIG ønske, at det var oss som vant denne gangen…

Jeg vil takke alle som har vært med å engasjert seg i mitt bidrag til Opel testpilot! Jeg elsker hvert eneste fine ord dere har gitt oss. Skulle ønske jeg kunne dele en god nyhet med dere, men dessverre ble det ikke sånn denne gangen.

Dessverre ble det ikke noe bil på oss.

Klem Hilde

Følg Bedremeg på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg


3 kommentarer

  1. Klemmepåklem en trøstepåklem… jeg føler med deg .. og skulle ønske noen med mulighet og makt kunne unnet deg en bil noen uker og måneder! Synes så absolutt du burde ha en bil- og vet at d6 viøøe vært en flott representant for bil og firma 😉

  2. Eh… hva skjedde her… *vet du ville vært…. sku det jo være… ❤❤❤

  3. Har du ikke mulighet til og kjøpe deg en ikke altfor dyr bil?

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *