Hun kom ikke hjem den dagen

Det var høst, og hun hadde bare bodd i byen i noen få måneder. Jenta mi hadde begynt i tredje klasse på ny skole etter å ha flyttet fra Mosjøen og ned til Trondheim.

Jeg hadde ventet på det en evighet. Endelig fikk jeg se henne oftere. Endelig fikk jeg ha henne hos meg igjen. Det var en helt fantastisk følelse å få henne nærmere etter jeg måttet flytte fra henne det året hun fylte tre.

Ny skole, nye venner og nye rutiner. Det var mye som skulle på plass.

Vi hadde en avtale med SFO om at hun skulle gå hjem selv kl 15- 15.30 hver dag. Avstanden fra skolen og hjem var ikke lang, og det var heller ingen bilvei. Her var det bare asfalterte gangveier mellom rekkehus og tun. Det var virkelig en fin skolevei.

Jeg ventet ofte ved kjøkkenvinduet for å se når hun kom hjem fra skolen. Det var alltid så hyggelig å ta imot henne. Jeg var hjemmeværende, så jeg hadde mulighet til å være der når hun kom inn døra hver eneste dag. Det føltes utrolig godt.

Men så kom den dagen jeg aldri glemmer.

Den dagen hun ikke kom hjem fra skolen…

Jeg sto å ventet som alltid. Denne dagen skulle hun gå hjem kl 15.30

Hun pleide å bruke alt fra 15-25 minuntter hjem, så jeg prøvde å være tålmodig. Jeg viste at hun også pleide å gå sammen med venninner, og at de da kunne finne på å bruke enda lengre tid.

Etter det hadde gått 40 min ringte jeg til SFO for å sjekke at hun faktisk hadde gått.

Det viste seg at hun hadde gått til riktig tid. Jeg kjente jeg fikk en liten klump i magen, men prøve å ro ned med at hun sikkert var rett rundt hjørnet.

Det nærmet seg en time siden hun hadde gått fra SFO, og jeg bestemte meg for å gå ut og se om jeg så henne.

Jeg gikk den veien jeg viste hun pleide å gå, uten hell. Jeg gikk helt bort til skolen. Jeg gikk inn og snakket med de ansatte som forklarte at hun hadde gått helt alene bortover veien, i retning hjem.

Så kom tankene. Jeg begynte å se for meg steder hun kunne gått. Muligheter hvor noen hadde fått henne med seg. Det grøsset i hele meg, Jeg gikk hjem for å sjekke om hun kanskje hadde kommet.

Ingen jente.

Klumpen i magen min ble større og større, og skrittene mine ble kjappere og kjappere i det jeg gikk rundt i nabolaget og lette etter henne.

Vi var nye i skolemiljøet og jeg kjente ikke mange av foreldrene. Jeg snakket med de i nabolaget som jeg viste hadde barn på samme trinn. Ingen hadde sett henne.

Alle mulige tanker begynte å knyte seg inni meg. Kidnapping, voldtekt… det var ille. Skikkelig ille.

Jeg gikk frem og tilbake på veien mellom huset og skolen i nesten 3 timer før en av naboene ropte på meg. De hadde funnet henne.

Alle tankene som hadde rast gjennom hodet mitt, falt rett ned i bakken med et brak, og jeg begynte å gråte. Jeg hadde vært så vanvittig redd for henne at jeg ikke klarte å fungere. Jeg var helt ute av meg og trodde alt mulig hadde skjedd. Jeg gikk rundt i nesten tre timer og trodde jeg aldri skulle få se jenta mi igjen. Det var noe av det verste jeg hadde opplevd.

Det som hadde skjedd var at hun traff en venninne på veien. Hun hadde fortalt mammaen hennes at jeg hadde sagt at det var greit at hun ble med hjem. Deretter hadde de dratt hjem til henne, uten at noen hverken hadde tlfnr. eller peiling på hvor vi bodde.

Jeg fikk tak i nummeret til denne mammaen, ringte dit og fikk henta henne.

Når vi kom hjem måtte jeg prøve å beherske meg mens jeg fortalte henne hvor redd jeg hadde vært for henne. Viktigheten av å si ifra hvor hun var og det å ikke dra noe sted uten at noen kan få kontakt med meg hvis det skulle være noe.

Ja, det ble en hel del prat den kvelden der, og hun lærte nok en veldig dyrebar lekse. Hun så hvor redd jeg var, og jeg fortalte rett ut hva jeg trodde kunne ha skjedd med henne disse timene (prøvde riktignokå beherske meg litt ved å ikke dra på for mye).

Situasjoner som dette er noe av det jeg har fryktet mye som mamma. Jeg blir fort redd for barna, og krisemaksimerer ofte.

Derfor er det helt nydelig at verden har gått litt videre og at teknologien har kommet mye lengre nå i dag.

Jeg har nå en gutt på snart syv år som går i første klasse. Han har vært utrygg, redd og ikke så frempå. Han har tidligere pleid å «gjemme seg» litt bak meg, men har nå begynt å tørre å utforske verden litt mer. Dette er utrolig godt for meg å se!

Og siden han har blitt en liten utforsker er det også godt å vite at når han nå har fått XPLORA klokken, kan han vokse seg stor og samtidig føle seg trygg. På bare noen få uker har han gått fra å bli fulgt til/fra skolen hver dag til å nå gå alene. Han har begynt å besøke venner i klassen uten at jeg må følge han. Han spør om å få gå ut å leke. Alene!

Seksåringen er rett og slett mer ute enn inne om dagen, og det er så vanvittig godt! Både for han og for meg.

Han ringer meg hvis det skulle være noe. Han gir beskjed om hvor han er, hvor han skal og når han kommer hjem. Jeg ser at han føler seg trygg. Og det er ingenting som føles bedre enn det.

Datatilsynet har vurdert XPLORAs håndtering av personopplysninger og deres internkontrollsystem. De har ingen innvendinger mot eller forbehold knyttet til dette. De uttaler i sitt brev av 22. januar at etter gjennomgang av XPLORAs dokumentasjon ser de ikke noen grunn til å opprettholde pålegget om stans av behandling av personopplysninger.

Jeg er forkjemper for at barn ikke BØR ha mobiltelefon når de er så små, og syns derfor denne klokken er helt super. Mini har telefonnr til mamma, pappa og storesøster. Mer trenger han ikke for å føle at han trygt kan utforske det han vil ute nå som sommeren er på vei! Jeg har fullstendig kontroll på hvilke spill han spiller (på playstation) eller hva han ser på tv. Jeg er ikke så naiv at jeg tror jeg ville hatt full kontroll hvis han hadde hatt telefon. Det skjer nemlig ikke.

Jenta som forsvant for meg en dag i tredjeklasse, skal nå snart begynne på ungdomskolen. Hun har lært mange lekser gjennom årene, men har fortsatt mye å lære…Og ja, det har kanskje mammaen også.

Jeg skulle nesten ønske denne klokken hadde kommet litt tidligere. Men nå er den her, og jeg anbefaler den til alle der ute som har barn i skolestartalder og oppover!

Siden jeg nå har et samarbeid med XPORA har jeg nå mulighet å gi alle mine lesere en unik mulighet til å gå til å kjøpe XPLORA til rabattert pris:

Kjøp lyseblå XPLORA for 1195,- ( Spar 1247,-) Og få med tre reimer på kjøpet ( blå, hvit og rosa). Gjelder kun kontantkjøp og fargen lyseblå.  Gå til XPLORA.NO og bruk kungongkode «goplay» for å benytte deg av tilbudet! 

Og du! Sjekk ut giveawayen min på Facebooksiden min! Der kan du nemlig VINNE en Xplora klokke til barnet ditt, eller noen andre barn du syns fortjener det!

Ha en nydelig dag!

Klem Hilde

Følg meg gjerne på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg


Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *