Jeg klarte ikke fortelle dere om morsdagen

I går skulle jeg skrive. Jeg skulle fortelle dere om morsdagen.

En dag hvor det nok engang florerte av perfekte øyeblikk i sosiale medier. Hjerter, kaker og boller, selvskrevne kort med nydelige ord fra de små, og en mann som står på kjøkkenet hele dagen for å steke vafler og lage middag. Helt nydelig!

Men jeg kviet meg…

Jeg klarte ikke.

Orket ikke være den som alltid skal fortelle hvordan det egentlig er. Fordi verden ikke er så forbanna perfekt som mange av oss skal ha det til å være på slike dager.

Jeg fikk en tanke om at folk kanskje tror at jeg har det helt for jævlig. At jeg syns så forbanna synd i meg selv at jeg har gjemt meg i en slags negativ boble og aldri kommer ut igjen.

Kanskje noen tror at jeg ikke er glad i barna mine fordi de ikke gjør nok stas på meg.

Det er feil… Feil feil feil. 

Jeg syns det er fantastisk å se hvordan mange bruker denne dagen til å vise at de setter pris på mammaene. For er det noen som fortjener det, så er det akkurat dem ♥ Aldri slutt å vis verden at dere setter pris på hverandre med fine ord og bilder i sosiale medier! Jeg elsker å se det, og det tipper jeg det er mange andre som også gjør.

Men igjen… Så er det ingen hemmelighet at jeg går litt inn i den bobla… Ikke fordi jeg vil syns synd i meg selv.

Jeg vet ikke hva som skjer. Jeg fungerer bare ikke godt på dager som dette. Rett og slett. Sånn er det bare. Og ja, kanskje blir det litt verre når man er «alene» Kanskje blir det litt vanskeligere når man ser hvor fint alle andre har det.

Jeg har det fint, og jeg klarer meg. Det er vel kanskje derfor slike dager er litt ekstra tøffe.. Når jeg nok engang får den reminderen. At jeg ikke lenger har verdens beste mamma, som så mange andre. At jeg ikke har noen å sende en hilsen til på facebook. At jeg ikke kan ta den telefonen og si at jeg savner henne… For jo. Det gjør jeg. Hver eneste dag savner jeg den mammaen jeg hadde. Hun som engang var den beste… Hun som fikk hjemmelagde kort med kleine dikt, frokost og sang på senga, og kake. Alltid kake.

Slike dager  var store hjemme hos oss når jeg var liten.

Men jeg har selv aldri klart å forvente så mye… Jeg syns det skal være helt opp til barna, og jeg går ikke rundt å skriker at det er morsdag snart eller forteller dem hva de skal gjøre. Hadde vi vært en familie med en til voksen hadde det kanskje vært noe annet. Men sånn er det altså ikke nå.

Det skal sies at jeg også ble gjort litt stas på uansett.

Tolvåringen kom på at det var morsdag litt utpå dagen og mini løp for å finne tegnesaker og papir. Brev skulle mamma i hvert fall få.

Så da ble det altså en selvlagd konvolutt med «Til Mamma fra Theo og Ida»  etterfulgt av et rødt hjerte. Konvolutten inneholdt et brev med samtlige tall fra 1-110.

Versågod mamma! Gratulerer med morsdagen ♥

Og ja… jeg begynte selvfølgelig å grine. Kunne ikke blitt mer glad for SÅ mange tall på en gang! Her snakker vi gutten som har lagd stor flid i et stykke ruteark.

Tolvåringen bakte boller og resten av dagen ble brukt til stolte øyeblikk på fotballcup i LSK hallen!

Nå er det mandag, og selv om den startet litt blå, så tipper jeg den blir ganske innafor etterhvert!

Håper dere har en fin dag!

Klem Hilde♥

Bedremeg på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg


2 kommentarer

  1. Min dag ble tilbrakt 6 timer på nordlandstoget. Var innom bensinstasjonen rasket med meg 2 boller som jeg fyllte med krem til meg og mini. Har heller ingen mor å feire slike dager sammen med. Man må bare prøve å gjør sitt beste utav slike dager.

  2. Anne-Lise

    Vi må slutte å sammenligne oss med andre. Her glemte vi morsdagen litt selv om vi er 2 voksne, men dagen brukte vi til å bake boller og fikk besøk av svigermor og svigerinne. jeg var så heldig at jeg fikk gave. Men til sist så ja ingenting er så nydelig å herlig når barna kommer med ett stykke papir med sine trykk vern om hverdagen livet er som en krussedull

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *