Det er jo ikke barna sin feil

Vel hjemme etter 6, 5 timer på farten. Nok engang uten bil og med en melkerutebuss som alltid er like hyggelig å ta. Okei. Noen ganger er den faktisk helt grei. De gangene jeg har musikk på øret og  bussen ikke er stappfull. Men ganger som i dag, hvor jeg reiser kl 06.59 trøtt som en dupp etter møkkadagen i går, med en seksåring som er minst like trøtt og ikke fullt så glad i å sitte på bussen. Da er det ikke så morsomt. Men jeg gjør det. Ikke fordi jeg MÅ. Men fordi jeg vil.

Jeg viste at dagen kom til å bli lang. Jeg viste at det muligens kom til å oppstå problemer, kø og mye venting. Men jeg gjorde det.

Migrenen hadde ikke gitt seg etter gårsdagen. Mulig jeg hadde det så travelt at jeg ikke rakk å kjenne på den i går, så da holdt den igjen litt til meg i dag, så jeg ikke skulle gå glipp av alt. Takk hodet mitt…Takk for at du tenker på meg.

Men mini skulle altså på flyplassen. Og for første gang skulle han reise HELT alene i 2 timer og 20 minutter med fly til Paris, Charles De Gaulle. Når jeg skriver det, og ser det her, så tenker jeg… SHIT! Enn at han gjorde det. Jeg har selv vært på den flyplassen noen ganger, og den er enorm! Tenk hva han vil tro, han som er en brøkdel av min størrelse. Han syns sikkert det er dødskult!

Like utenfor Paris bor mini sine besteforeldre. Og som mange av dere sikkert forstår, er dette ikke mine foreldre. Det er jo nemlig sånn at mini også har en far. Noe som også da tilsier at han har to sett med besteforeldre. Disse er altså fullstendig oppbegående mennesker, som han er så heldig å ha i et helt annet land.

Det har vært noen vanskelige år for både små og store mtp barnefordeling, avgjørelser og flytting mellom parter. Noe som selvfølgelig setter sine spor. Men etter jeg ble helt alene om hvordan jeg skal takle dette har jeg endelig klart å tatt valgene kun for meg og barna, og ikke for en uteforståenda part. Endelig føles valgene så mye riktigere, og jeg kan bestemme selv hva og hvordan jeg vil gjøre ting.

Det er jo ikke barna sin feil at vi foreldrene ikke holder sammen.

Det er jo ikke deres feil at vi ikke klarer å være perlevenner livet ut. Så nå har jeg bestemt meg. Det skal jeg ta til meg. Jeg har bestemt meg for å gjøre ting for barna slik at de kan få fine minner. Ikke bare med meg, men med resten av familiene sine.

Selv om jeg ikke har noen andre enn dem, betyr ikke det at de ikke har noen andre enn meg. Både lillebror og storesøster har fedre med både foreldre og søsken. Altså besteforeldre, tanter og onkler.

Hvorfor skal ikke jeg la barna få være mer sammen med dem, bare fordi de ikke er på min side?

Så i tillegg til ordinært samvær med far, vil jeg nå gjøre det jeg kan for at de også skal få litt tid med de andre.

Familie er viktig. Og er det noe jeg virkelig vil, så er det at mine små skal få et godt og nært forhold til den familien de faktisk har. Selv om mini må helt til Frankrike. Selv om jeg sliter meg litt ut et par dager noen ganger i året for at han skal komme seg dit, så skal han få besøke dem og opprettholde kontakten.

Ja, noen ganger er det litt vanskelig. Og jeg kan bli litt lei av alle turene til Gardermoen. Noen uker må jeg dit fire ganger fordi det ikke finnes fly fra både Mosjøen, Trondheim eller Paris som lander samtidig.. Og JA det er litt slitsomt uten bil. Men vet dere hva?

Jeg gjør det for barna. Jeg vil ikke at de skal bli 35 år og føle seg alene. Jeg vil at de skal ha det beste forholdet de kan ha til sin familie. Enten det er meg, pappaen, besteforeldre eller tanter og onkler.

I morgen tar jeg nok engang turen til Gardermoen for å leverer jenta mi som reiser til Mosjøen for bonus helg!

Og mens ungene er borte skal mammaen ta noen dager «fri» og lade opp til nye uker med mine fine ♥

Takk for at du leste.

Klem Hilde

Følg meg gjerne videre på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg


1 kommentar

  1. ….korr bra Syns du har tatt noen viktige valg. Flott med famile og kanskje litt anna innputt i livene deres. Du e ei kjempe flott mor og du står virkelig på for at dokk skal ha det fint Sur og lei blir vi alle og det er sånn livet er Æ heier på dæ

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *