I dag er jeg forbanna

Jeg sitter her nå, med et glass vin og et tastatur.

Jeg har rett og slett tenkt å fortelle dere hvor forbanna jeg er. Hvor forbanna lei jeg er av å være alene. Akkurat i dag har jeg fått kjent på det litt for mye.

Som regel går det fint. Jeg klager sjelden over hvor tungvindt jeg har det i hverdagen. Jeg ser på enhver gåtur til skole, buss, trening, butikk eller hva det måtte være som ekstra bevegelse. Hverdagsaktivitet er bra! Noe det garantert hadde blitt mindre av hvis jeg hadde hatt bil.

I dag skal jeg klage. Akkurat så mye som jeg vil. For i dag har alt vært dritt. DRITT! I dag har jeg tenkt å fortelle dere hvor forbanna slitsomt det kan være å være alenemamma.

Med et lystig smil bestilte jeg brød via brødboksen i går kveld, fordi jeg var FRI for alt som kunne pakkes i matpakke og vet at brødboksen alltid kommer tidlig på morgenen med brød på døra. Noe som i og for seg er genialt for mødre som er alene uten bil. Vanligvis elsker jeg det!

Det første jeg våknet til i morges var en melding fra brødboksen om at de dessverre ikke fikk til å levere tidsnok i dag pga fastkjørte biler, snø og kaos på veien.

FØKK. Dagens første problem. Ingen mat!

Mini gikk å la seg med 39,3 i feber i går kveld, og skal nå om et døgn være i Frankrike hos sine besteforeldre (på farsiden). Han har gledet seg til denne turen i nesten to måneder, og har nå vært syk i snart en uke. Heldigvis våknet han opp feberfri, men ikke i god nok form til å dra på skole. Dermed. Mini måtte være hjemme.

Jenta mi måtte ta med noen tørre knekkebrød på skolen (ok, ikke verdens verste problem) mens jeg måtte legge meg med hodet ned i sofaen etter å nok engang ha pådratt meg migreneanfall. Den ene stressa rundt, mens den satt å hoppet i sofaen i takt til en hoste som på ingen måte hørtes behagelig ut. Den tredje, som altså skulle vært oppbegående og sørget for at den ene kom seg på skole, hadde på tidspunktet mista synet og hadde et hode som holdt på å sprenges.

To timer ble tilbragt på sofaen, mens mini så på utallige bråkete (alt er bråkete med migrene, uansett volum) serier etter hverandre. Klokka nærmet seg hall 11 i det jeg fant ut at det forferdelige snøkaoset enda ikke hadde gitt seg. Ref. alle jeg følger på snapchat som bor på østlandet.

Kava meg opp av sofa, og skjønte fort at jeg faktisk måtte hive på meg høye sko, vinterbukse, jakke, lue og votter for å i det hele tatt få sjekka posten. Vi venta nemlig på et brev fra mini sin pappa som skulle sørge for at han i det hele tatt kunne få reise på ferie. Jeg hadde nemlig enda ikke skaffet pass.

Og ja. Der kommer min litt udugelighet inn.. Jeg burde skaffa pass. Men vet dere hva? Jeg glemte det. Midt oppi alt, så glemte jeg det… TOTALT. Jeg kom på det forrige uke, og det første jeg gjorde var å ringe politiet for å høre hvordan jeg kunne løse det. Null problem ifølge den dama jeg prata med på telefonen. Bare sørg for at far får stemplet et ark med kopi av legitimasjon hos politiet i Trondheim, få det sendt i posten, og ta det med hit på tirsdag mellom kl 08-17. Du får tatt passbilde her og får nødpass med en gang.

Det var jo for godt til å være sant.

Uansett. Med en dundrende migrenehodepine og en vond skulder, måtte jeg altså måke snø. Som sååå mange andre i dag. Jeg har kanskje ikke rett å klage akkurat der, men faen heller. Jeg gjør det likevel!

Smerte, smerte, smerte…. Men jeg fikk måka. Og akkurat når jeg vara ferdig kom postmannen med post. Klokka hadde blitt 13,30. Jeg hadde enda ikke fått i meg mat, pga dårlig matlyst som ofte medfølger disse anfallene. Jeg og mini ble enige om å ta bussen 14.30. God tid til å rekke politiet kl 17.

Mini får feber igjen…og vondt i øyne og blir kald.

Føkk.. Han må jo være med! Ellers får vi ikke pass.

Bussen kom til rett tid, og det var det.

Som flere så på snap ble vi møtt med en trailer midt i veien litt nedi bussruta her. Den kom seg ikke av flekken før det hadde gått 35 minutter, noe som gjorde at bussen plutselig ble 45 minutter forsinket.

Har du noen gang hatt med en syk 6 åring på bussen som plutselig tar 1,5 time? Jeg kan si deg så mye som at DET ikke er en av mine favorittaktiviteter…

Fra buss terminalen og til politihuset er det snøgjørme og høye snøskavler. En grinete gutt og en enda mer grinete mamma traver gjennom med målet strengt i sikte. Vi fikk beskjed om å gå inn der det sto POLITI, og gå opp i andre etasje.

På døra står det med store bokstaver. DU FÅR IKKE PASS HER!! Okei, tenkte jeg… med kanskje det er noe annet med nødpass? Pass fikk man nemlig i et bygg lengre bort mellom kl 09 og 14. Vi prøver å gå inn sier jeg.

Vi kommer rett på politivakta hvor jeg prøvde å forklare hva vi skulle og at vi ikke helt viste hvor det var.

Han så rart på oss og sa at han trodde ikke de ga ut nødpass der lengre.

Jeg sank sammen å hadde lyst å grine. HÆ ropte jeg litt for høyt! Men hun dama på telefon sa jo…

Hvilken dame?

Jeg forklarte at jeg hadde ringt og fått beskjed om å møte opp her.

Han så nesten dumt på meg og gikk å dobbeltsjekka at jeg hadde feil og han hadde rett.

NEI, sa han. Du må på gardermoen.

DU KØDDER?!?! Jeg så ned på mini, som ikke turte annet enn å se i bakken. jeg så at han var på gråten. Det var jeg og.

Men hva gjør jeg nå da? Gutten skal jo reise i mårra! Jeg fikk beskjed om å komme hit i dag!!!

Nei, jeg vet ikke. Jeg kan se om jeg finner nr til gardermoen. Jatakk!

Det viste seg at det nr han fant til meg var HELT feil, og jeg møtt en enda surere politimann med null forståelse på linja.

Da brøt mini sammen i gråt… Han skjønte at han ikke fikk pass i dag. Ingen pass, ingen reise til farmor og farfar.

Jeg måtte prøve å forklare for han at vi skulle fikse dette. Men at vi nå måtte gå til butikken før vi skulle til bussen. Han nektet. Det var kaldt, og han ville ikke ut å gå. Han ville kjøre. Han ville ha bil!

Fyfaen så vondt jeg fikk inni meg. Jeg ville bare gråte jeg også… Jeg hater å ikke ha bil! Faen så rævva mamma jeg er akkurat nå.

Men vi måtte gå. Jeg måtte forklare, vi måtte ta bussen hjem igjen.

Jeg var så sint! Jeg var sint på hun dama som egentlig bare var hyggelig i telefonen. Jeg hadde lyst å ringe henne og fortelle noen sanningens ord om hvor jævlig dårlig hun var i jobben sin. At hun måtte sjekke fakta, og spørre om hun kunne fatte og begripe hvor forbanna vanskelig det var å være alene!!!

Jeg hadde lyst å fortelle han politimannen et par ting om det å være hyggelig selv om man er politi. Jeg sto foran han, helt lost og hadde bare lyst å synke sammen. Kanskje det var det jeg skulle gjort? Forstår du hvor forbanna vanskelig jeg har det her?!

Men ja.. Jeg gjorde jo ingen av de tingene.. Jeg beit tenna sammen, og dro med meg mini bort til rema for så å ta bussen hjem igjen. Med noen stakkarslige toner, dro jeg han over snøskavler og travet i vei. Vi kom oss på bussen til slutt.

Vel hjemme på busstoppet, hoppet vi av. Det snødde fortsatt.

Så begynner mini å gråte. Vondt i beina… IGJEN. Jeg er så dritt lei av å krangle at jeg tar tak i han og hiver han opp. Bærer han opp den 100 meter lange bakken mens remaposen slenger meg 200 ganger i låret. Nå er jeg lei. Jeg gir faen i om det er tungt, jeg gir faen i om jeg griner. Jeg er lei. Sliten og forbanna på så mange mennesker.

Jeg vil hjem.

Mulig du syns jeg syter. Men på en dag som dette… Så kjente jeg litt ekstra på det å være helt alene med det ansvaret jeg har. Jeg pleier som regel å smile og jeg ser positivt på det meste.

Men i dag dere..Vil jeg bare si en ting. Til helvette med hverdagsaktiviteten! I dag hadde jeg gitt mye for en fungerende bil, en mann og en meter mindre snø,eller eventuelt en snøfreser. Det hadde funka det også.

Takk for at du orket å lese dagens klage.

Klem Hilde

Følg meg gjerne videre på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg

4 kommentarer

  1. Selv om det er en liten trøst akkurat nå, så vil jeg bare sende deg en god klem. En god klem for en fantastisk mamma du er, en god klem for at du er så sterk, en god klem for at du våger å vise sårbarhet og en god klem fordi jeg vet hvordan du har det og forstår deg så godt <3 Håper det løser seg med nødpass på Gardermoen imorgen.
    Linn

  2. Godt å ha ei skikkelig utblåsning når dagen har vært dritt!
    Jeg er også alenemamma. Jeg har mer enn en gang grått av fortvilelse når jeg har vært sliten og alt som kan gå galt, går galt. Når jeg er dritt lei motgang og problemer gråter jeg, banner og håper i mitt stille sinn at det snart kommer lysere tider. Akkurat det ønsker jeg for deg også,Hilde 🙂 I morgen er atter en dag, og da satser vi på at det ordner seg for snille jenter og at Theo får reise til besteforeldrene sine<3
    God klem fra nord:)

  3. Skjønner at dette var en strevsom dag. Lykke til med passet og håper morgendagen blir mye bedre! Klem fra Hamar

  4. Akkurat sånn er det å være alenemor! Den jævla rema posen. Å den stakkars lille somme er sliten. Vi får krefter fra en annen verden! U rock!!!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *