Jeg har blitt skuffet, sint og lei meg

Det er fredag.

Jeg går hjem fra skolen etter å ha levert mini.

Det har vært en uke med mye opp og ned. Jeg er på vei ut av alt som har vært, og inn i en ny hverdag. Noen dager er det litt tøft, men stort sett smiler jeg. Sånn som denne dagen.

Jeg vet at i kveld, så skal vi bort. Alle sammen. Hele familien.

Vi skal bort til de som gjør at ungene roper hurra og hopper nesten helt opp til taket, fordi de bare elsker å være der. De spør som vi skal overnatte. De spør hvor lenge vi kan bli. Og de krysser fingre for at jeg sier JA, og at vi skal bli LENGE…

Fordi de vet.

At dette er mennesker som bryr seg. Dette er mennesker som er så trygge å være sammen med at det føles godt å krype inntil. Det føles bra å le sammen med dem, og det føles innmari godt å komme hjem til dem og bli så godt tatt imot.

Det er mennesker som tar oss inn i varmen, som vi kan være oss selv sammen med. Fordi ingenting føles påtvunget eller rart. Ingenting føles ukjent.

For mange er det en selvfølge å ha noen hos dem som kan gi dem denne følelsen. Følelsen av tilhørighet. Men, for meg, er dette noe jeg overhode ikke tar for gitt. Vi har hverandre, men det er innmari godt å se at vi har flere.

Jeg har opplevd, gang på gang og bli satt alene. Jeg har blitt løyet for, og ikke tatt vare på. Jeg har blitt skuffet, sint og lei meg… På grunn av de som har stått meg nærmest.

Så det og ha noen som forstår, som ikke dømmer meg. Noen innen rekkevidde, nå som jeg er alene på et sted i verden hvor jeg ikke har vært alene før. Det betyr mer enn jeg noen gang kan klare å gi uttrykk for.

Og dette kjenner jo de minste i familien min på. Barna føler seg så hjemme hos Janne og familien hennes.

Alle sammen, sammen. Vi er nesten blitt som en litt utradisjonell familie, hvor to familier bare fungerer innmari godt sammen.

Og selv om jeg prøvde alt jeg kunne i forrige episode av Overlivet, føler jeg aldri at jeg helt klarer å få frem hvor mye dette betyr. Det å kunne føle seg ivaretatt, å stole på. Å slippe å tenke på hva som kommer nå. Slippe tanken på at noen skal skuffe meg. Noen som står meg nær, som bare ønsker meg godt.

Jeg hadde klart meg alene denne gangen også. Men jeg er innmari glad for at jeg slipper ♥

Takk Janne, Markus, Ole og Maja… For at dere, på hver deres unike måte får oss til å føle at vi betyr noe for noen.

For meg er det ingen selvfølge å ha noen som dere.

Jeg legger dette innlegget i kategorien familie, fordi familie er de som forstår, de som støtter deg og de som godtar deg for den du er. De som stiller opp, de som tar telefonen og de som ringer deg bare for å høre om du har det bra.

Klem Hilde

Bedremeg på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg


1 kommentar

  1. Anita Petrine

    ❤️

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *