Et skritt tilbake

Det ser ut som blåmandagene kommer litt sånn på rekke og rad for tiden.

Det var vanskelig å våkne opp i dag.

Ikke fordi det var mandag, men fordi jeg måtte gjøre noe jeg hadde gruet meg til i flere dager.


9 januar i år var jeg endelig ute av NAV systemet. En dag jeg hadde sett frem til veldig lenge. Ikke fordi jeg ikke har satt pris på all hjelpen jeg har fått, for det har jeg virkelig! Men til tider har det vært utrolig vanskelig. Jeg syns det er tøft å måtte forholde meg til nye mennesker som ikke kjenner meg for å fortelle historier på nytt og på nytt om hvorfor jeg ikke klarer å være i de jobbene de prøver å presse meg til å ta. Det har vært vanskelig å kjempe, søke om støtte for det ene og det andre, og forklare at jeg ikke har noen. Å komme inn i lokalene igjen og igjen fordi jeg ikke har kommet videre.

Jeg har vært i systemet mer eller mindre så lenge jeg kan huske. Enten i fødselspermisjon, som sykmeldt eller på arbeidsavklaringspenger. Ja, jeg har også flere ganger vært på det nivået at jeg har måttet søkt om nødhjelp for å klare meg.

Men så var jeg endelig ute! Jeg skulle klare meg selv, og jeg var godt i gang! Jeg sto alene, helt for meg selv og hadde knyttneven opp i været for å virkelig gjøre det denne gangen.

Så gikk det nedover… før det gikk oppover igjen, og nok engang nedover. Jeg sa opp pt-plassen min fordi helsen min ikke taklet å jobbe 100% Men også fordi jeg ville satse.  Jeg vil jobbe med prosjektene mine, som på sikt vil gi meg god lønn. Men hva skjer i mellomtiden?

Joda… I dag var dagen hvor jeg nok en gang måtte trå over dørstokken på NAV. Møte opp og skrive en søknad til en helt ny person som aldri før har møtt meg og hørt min historie. Jeg kan ikke engang beskrive hvor jævlig det føltes å ta et skritt tilbake. Nok engang med begge beina inn i systemet.

Jeg gråt i bilen før jeg skulle gå inn. Bare fordi det er så vanskelig… Å ta det skrittet. Innrømme at jeg ikke klarte det denne gangen heller. At jeg må be om hjelp igjen.

Men jeg tørket tårene, beit tenna sammen og gikk inn.

Kølapp med 12 personer foran meg. Faen tenkte jeg først. Hvorfor?! Hvorfor er jeg her igjen? Kan jeg bare gå ? Satse på at det løser seg på en annen måte?

Nei, det funker ikke nå. jeg MÅ bare holde ut. Jeg må stå her, og få gjort det jeg skal uansett hvor jævlig det føles akkurat nå.

For nå gjelder det.

Dette må jeg stå i! Jeg må ikke gi opp, og jeg må fortsette å kjempe til den dagen jeg kan gjøre det jeg vil! Til den dagen jeg kan slå den knyttneven hardt i bordet og rope YES! I did it!!!

For jeg vet at den dagen kommer. MIN dag! Om det er i morgen, om et halvår eller et år? Det vet jeg ikke enda, men den kommer!

Og til den dagen, skal jeg fortsette å gjøre det jeg gjør best, samtidig som jeg kan takke for at vi har et system som faktisk hjelper meg på veien.

Takk for at du leste

Klem Hilde ♥

Følg meg videre i sosiale medier:

Instagram

Facebook

Snapchat: bedremeg


1 kommentar

  1. Greta Høvik Karlsen

    Jeg heier på deg Hilde ☺ Du kommer til å nå alle de mål du setter deg, det er jeg 100% sikker på Stå på tøffa ☺Styrkeklem til deg ☺

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *