Hvorfor skulle jeg trene når det var tryggere å la være?

I flere år var jeg redd treningsenteret.

Jeg var usikker, og følte meg liten. Alle var så flinke, bortsett fra meg. jeg hadde jo ikke peiling på hva jeg dreiv med. Ikke syns jeg det var noe gøy heller. Det var jo bare slitsomt og flaut.

Flaut at jeg var feit, og slitsomt at jeg måtte drasse rundt på kroppen min som ikke ville noenting.

Jeg husker enda en episode for mange år siden hvor jeg trødde opp på elipse maskinen og ikke engang ante hvordan jeg skulle slå den på. Bare DET gjorde at jeg ville rømme.  Ikke hadde jeg peiling på hvordan eller hva jeg skulle trene. Og det å bli med på gruppe-timer var bare å glemme med den elendige kondisen min. jeg kom jo til å drite meg totalt ut! Alle de andre var jo så inne i det! Så da var det like greit å holde seg unna.

Tryggere å la være.

I lange perioder var jeg støttemedlem på ulike senter. Jeg trente en måneds tid, men så kom den igjen.. samme følelsen.

Flau! Feit! Stygg!

Tryggere å la være. 

Helt til jeg fikk diagnosen deprimert i januar 2013. 

Jeg ble så sint inni meg… Jeg ville ikke føle meg så stygg, jeg ville ikke være feit! Det var ikke meg. Selvtilliten min var ikke eksisterende og jeg følte meg som en potetsekk uten en eneste muskel. Bare det å holde kroppen oppe en hel dag var en treningsøkt.  Jeg ville ikke at folk skulle se kroppen min, så jeg gjemte meg i store klær.

Jeg hatet å pynte meg. Folk kunne komme med komplementer, men jeg hatet det. Uansett hva de sa. SÅ følte jeg meg ikke som MEG. Jeg følte meg aldri pen.

Men jeg ville ikke ha det sånn. Jeg måtte gjøre noe. Heldigvis hadde jeg ei sprek venninne som tok meg med på 3t igjen. Hun fikk meg ut av døra, og jeg presset meg igjennom 5 hele minutter på elipse maskinen. Jeg var døden nær.

Jeg husker den oppvarmingen som noe av det verste ever!

Dette var dagen jeg bestemte meg!

Jeg kom hjem fra trening, og kjente en mestring jeg ikke hadde kjent på årevis. Skulle det virkelig ikke mer til? Den «go-følelsen» ville jeg aldri gi slipp på!

Jeg måtte bestemme meg for at jeg skulle gjøre dette for meg selv. Jeg måtte være forberedt på mange timer alene på senteret. Jeg kunne ikke være avhengig av andre for at jeg skulle nå målene mine.

Jeg trente.. så ofte som jeg kunne. Kondisen ble bedre, og jeg bestemte meg for å begynne med frivekter. Dette har vært min store skrekk! Var det ikke bare gutter som dreiv med dette? Og var det ikke håpløst å gjøre det rett? Herregud så skummelt!

Jeg merket fort at det var flere enn jeg trodde som løftet vekter. Ettervert gikk det også opp for meg at ingen var der for å gjøre narr av meg. Her var vi alle i samme båt. Uansett fettprosent og muskelmasse! Vi hadde mål! Og vi jobbet hardt for å nå dem.

Etter jeg melte meg på «helt i 100» (100 treninger på 1 år) ble jeg mer og mer overbevisst på at dette faktisk var noe jeg kunne klare. Det tok ikke lang tid før jeg nådde første mål. Jeg ble så fornøyd når jeg så hva jeg var i stand til fysisk! Men mest av alt mentalt… Det var der det startet.

Jeg måtte endre måten å tenke på.

Noe som kom naturlig etterhvert som jeg så hva jeg klarte. Trening ble GØY! Jeg lærte mye nytt, og mange måter å trene på.

For meg ble følelsen av mestring en ny opplevelse, og endelig fant jeg ut hva jeg var god til!

Livet har forandret seg, og utrolig nok så kan jeg takke treningen! Hvem hadde vel trodd at trening skulle bli min greie?

Hvem hadde vel trodd at TRENING skulle være det som gjorde at jeg fant livsgleden og hadde lyst å smile igjen?

I dag er det rett og slett helt vilt å se tilbake til der jeg var. Til den gangen jeg syns det var vanskelig å være glad.

Det virker så lenge siden. Men på bare 4 år har jeg kommet mye lengre enn jeg noen gang trodde var mulig.

Jeg er ganske sikker på at du kan spørre samtlige av mine venner og kjente.

Ingen hadde noen gang trodd at JEG i dag skulle jobbe som Personlig trener, og ELSKE det! 

Dette var siste del av «Fra deprimert til stolt og sterk, Historien»

Vi du lese de andre, kan du finne dem her:

Del 1

Del 2

Del 3

Klem Hilde

Følg meg gjerne videre i sosiale medier

Facebook

Instagram

Snapchat: bedremeg

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *