Fra deprimert til stolt og sterk. Historien, del 3.

Kompasset var redningen. Senteret for barn av alkoholikere.

Jeg hadde ingen anelse om at det eksisterte et senter for barn av alkoholikere i Trondheim. Jeg var ikke klar over at det eksisterte noen steder i det hele tatt! Men det gjorde det altså, og hit ble jeg «henvist» sein vår 2013.

header_forside

Det kom en tlf fra en terapaut der, og jeg fikk time til samtale. Her startet jeg med og fortelle litt kjapt om historien min, og hvilken bakgrunn jeg hadde.  Det var ingen problem for meg å prate.  Ting datt ut av meg…Men jeg viste enda ingen følelser.  Jeg fortrengte hva som egentlig hadde skjedd, og fortsatt skjedde. Dette var blitt så vanlig for meg, at jeg trodde alt som hadde skjedd var «normalt»

Jeg hadde forståelse for at det ikke var alle som hadde en mor eller far som drakk. Men det jeg ikke skjønte, var at det var et problem for meg at min mor gjorde det. Hvor vondt det egentlig gjorde, og hvor mye det påvirket meg. Dette hadde blitt endel av hverdagen min;

Det å aldri vite om jeg kom hjem til en edru eller en full mamma. Om vi hadde mat i skapene, eller om alt lå slang rundt på kjøkkenbenken. Ekkelt og råttent. Gammelt og illeluktende. Var askebegeret fullt? Ligger det en sneip og brenner på nattbordet? Hvordan går det med hunden? Har hun fått mat? Våkner mamma opp edru i morgen? Våkner hun opp i det hele tatt? Herregud, jeg håper hun lever.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg prøvde å hjelpe, uten hell. Istedenfor gjorde jeg bare vondt verre for meg selv.

204263227557474842fa753c013d59ef

Dette innlegget skal ikke handle om Mamma, eller om hvor vondt det var der og da… men om hjelpen jeg har fått i ettertid. Og hvordan det vonde kan repareres.

Jeg fikk tilbud om å starte i gruppeterapi hos kompasset. De var i ferd med å opprette den første gruppen på senteret, og jeg kunne bli en del av den. Dette syns jeg hørtes spennende ut.  Det måtte jo være fantastisk og kunne dele historien og de vonde opplevelsene med noen som hadde opplevd lignende ting, og vokst opp med foreldre med rus-avhengighet. Jeg sa ja!

Det ble lovet at det skulle starte opp til høsten. Og September 2013 var det klart for første time. Jeg var veldig spent, og litt skeptisk. De første timene gikk unna, og det var litt spessielt i starten. Vi delte mye, og det var mye stillhet. Men etterhvert som tiden gikk, så ble vi bedre kjent, og det ble lettere å holde gruppa i gang.

Det skulle vise seg at dette tilbudet betydde mye mer for meg enn jeg noen gang hadde trodd. Å kunne jobbe med seg selv på denne måten har på ett eller annet vis fått frem ufattelig mye i meg. Jeg har lært meg selv å kjenne på en helt annen måte, og jeg forstår NÅ hvorfor jeg har blitt den personen jeg er i dag. Det finnes mange fellesnevnere for de som er «barn av» og endelig fikk jeg se at det ikke bare var meg…

Det var ikke noe galt med meg. Og det å få forståelse for alle tankene og tårene som kom, var nytt, men føltes utrolig bra. Jeg kunne dele det jeg følte for, gråte og ikke være redd for å være i veien eller ta plass.   Endelig fant jeg noe jeg kunne være endel av, hvor andre ville forstå.

individual-counseling-image-461x350

Sammen med trening, var dette vendepunktet i terapien for meg.

Det gikk opp for meg at jeg hadde vært mor for min egen mor. Jeg måtte plutselig bli voksen, alt for tidlig. I ettertid har dette har gjort at jeg har satt meg selv nederst på listen av prioriteringer. Alt og alle andre var viktigere. Men endelig skjønner jeg hvorfor jeg har hatt disse tankene. Endelig klarer jeg å sette meg selv litt høyere opp på hylla.

Jeg startet med individuell terapi i tillegg til gruppa. Jeg begynte å kjenne på at det var enda mer som måtte ut. Det ble for lite tid. Jeg trengte mer! Og det fikk jeg. Akkurat så mye som jeg ville. Det å kunne få snakke med noen som ser deg, og som blir rørt av historien din, som ser hvor sterk du er og som kan hjelpe. Hvem hadde trodd at jeg skulle finne det?!

Jeg tror aldri jeg kan bli helt «reparert» Men det å lære seg og forstå hjelper mye. Det å kunne bli enig med seg selv at det er greit!

Hjemmetrening

Jeg er den jeg er, og det er bra nok!

Takk for at du leste. Følg med for del 4 i Historien, fra deprimert til stolt og sterk

Klikk under hvis du har gått glipp av de to første delene

Del 1

Del 2

Klem Hilde♥

Følg meg gjerne videre i sosiale medier

Facebook

Instagram

Snapchat: bedremeg


Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *