Fra deprimert til stolt og sterk. Historien. Del 2

Mitt første møte med psykolog.

Jeg var veldig spent på hvem det var, og hvordan dette skulle gå for seg. Den første timen var for å kartlegge. Psykologen skulle finne mer ut av hvor jeg var, og hva som var bakgrunnen til at jeg kom dit. Hun leste brevet som hadde kommet fra legen min. Da begynte jeg å gråte, igjen.

Han hadde bare møtt meg et par ganger, men skulle tro han hadde kjent meg i fere år. Brevet var helt fantastisk. Hvordan i alle dager kunne han kjenne meg så godt? Det var nesten som om jeg hadde skrevet det selv. Undrer meg fortsatt over det den dag i dag…

hjelp

Terapien på Tiller Distriktspsykiatriske Senter startet. Jeg fikk diagnosen deprimert. Lett deprimert (?!?!?!) Og grunnen til at den ble diagnosert som lett kommer jeg tilbake til senere. Psykologen skulle besøkes en-to dager i uken til å begynne med. I tillegg til dette fikk jeg tilbud om å begynne på kurs. Jeg skulle lære meg å mestre depresjonen min. Hva i alle dager? kan man mestre den? Kan man ikke bare gi faen i å være deprimert? Nei.. faktisk ikke. Man må lære seg måter å jobbe på for å få den ut av systemet. Prøve iallefall.

Jeg var skeptisk til kurset, og ikke minst til hvilke mennesker jeg ville møte her.  Sikkert bare en gjeng tullinger tenkte jeg.  Herregud, hvilke folk er det som er med på sånne ting da? Vel… Det var en gjeng HELT normale tullinger, sånn som meg og deg. Altså… ikke noe å være skeptisk til.  Dette var i slutten av januar 2013.

Jeg var deprimert og gråt hver eneste dag… Så bestemte jeg meg endelig for å begynne å trene. Med en kropp som en potetsekk som så vidt klarte å holde hodet på plass, ble jeg med ei venninne på 3t. Jeg hadde vært støttemedlem der i over 1 år, og nå var det på tide å stryke over støtte, og faktisk bli medlem! Jeg døde litt denne første timen… Men takk og pris for at jeg reiv meg selv i ørene og hevet meg over depresjonen.

IMG_0221

Dette var dagen… Dette bildet over. Denne måneden er det 4 år siden!

Jeg ville ikke høre snakk om ordet DEPRIMERT. Men det ordet hadde blitt endel av hverdagen min nå, og det var diagnosen min…det var utenkelig for meg. Jeg var jo en kjempepositiv person med masse godt humør og god stemning. Eller? Hadde livet tatt knekken på innsiden? Hva skjedde med meg? Jeg gråt fortsatt mye i denne tiden. Det føltes som en sorg som aldri forsvant. Ofte viste jeg ikke engang hvorfor jeg gråt. Tårene bare rant… Og når jeg ikke var alene, gråt jeg inni meg.

Men treningen gjorde meg positiv. Jeg fikk en annen måte å tenke på. Endelig fikk jeg kjenne på det å oppnå noe, komme i mål. Etter jeg i flere år hadde vært redd for treningssenteret klarte jeg nå endelig å bruke det, for å Mestre.

Jeg er ganske sikker på at det var den skumle diagnosen som fikk meg til å ta tak. Jeg fortsatte å stå på selv om det var vanvittig tungt. Jeg gikk fra å gi faen i hva jeg spiste, til å bli en skikkelig sunnhetsfreak!! Noe jeg tillater meg og kalle det den dag i dag. Det sa PANG, også ble kontrasten enorm fra det den var.

Psychotherapy_Fotolia_20333157_XS

Jeg fortsatte med besøkene mine hos psykologen. Jeg syns det var ubehagelig. Jeg møtte opp der, og viste aldri hva jeg ville prate om. Følte det var bortkastet tid. Jeg pratet om fortiden, og fikk ut historien min på sett og vis. Jeg viste sjelden følelser, og den eneste gangen jeg gråt var når vi hadde en telefonkonferanse med NAV(!!!) Skjønte etterhvert at dette ikke hadde så mye for seg, så jeg begynte å gå sjeldnere… Men fullførte kurset, som varte i en 10 ukers periode. Kurset var bra, og jeg lærte masse!

Jeg sto på som f*** på treningsfronten, og jeg begynte å få resultater! Både på utsiden og på innsiden.

Jeg sa til psykologen min at jeg ikke følte for å gå der lengre. Nå hadde vi kommet til april/mai 2013. Dette var selvfølgelig helt opp til meg, men hun ville gjøre en siste ting før jeg kuttet helt ut. Hun ville ta kontakt med Kompasset, og få meg inn der for en samtale. Det var greit.

kompasset

Jeg hadde aldri hørt om det før, men fikk vite at det var et senter for barn av alkoholikere.

Unge som har foreldre med alkoholproblemer er på mange måter en glemt og nedprioritert gruppe. KOMPASSET ønsker å endre på dette, slik at det på alle nivåer i samfunnet blir tydelig hvor alvorlig konsekvensene av oppvekst i en alkoholfamilie kan være. KOMPASSET vil være et talerør for unge som har vokst opp i alkoholfamilier, slik at de kan få god støtte.

Å vokse opp i en familie med for stort alkoholforbruk er å utsettes for en langvarig belastning, og preger både barndom, ungdom og voksent liv.

Det var her problemet mitt lå… Jeg var «barn av»…

Ps. Gikk du glipp av del 1, kan du lese den HER 

Klem Hilde

Følg meg gjerne videre i sosiale medier

Facebook

Instagram

Snapchat: bedremeg

1 kommentar

  1. Du gir meg håp!
    Du får meg til å tenke annerledes!
    Det er faktisk veldig rart og tenke på hvordan det påvirker voksenlivet og være barn av en alkoholiker. Det er noe jeg kjenner veldig på! Og håper at jeg kan endre litt på synet mitt ang alkohol.
    Tusen takk for at du står frem og deler din historie!

    Det hjelper iallefall meg!♡
    Jeg digger deg!!!!!
    Klem

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *