Hvor kom julegleden fra når den ikke fantes hjemme?

For min del er det en veldig fin ting å se tilbake, så lenge jeg ikke fryser fast i fortiden Jeg har gått videre, og bestemt meg for å leve for fremtiden.

Men det betyr ikke at jeg har stoppet helt å tenke på det som har vært. Jeg tror faktisk det er umulig. Tiden jeg har hatt og ting jeg har opplevd som både barn,ungdom, og voksen er noe jeg har tatt med meg videre i livet. Både på godt og vondt.

i_give_you_my_heart-wide.jpg

Selv om jeg i de senere årene har hatt det veldig tøft har jeg jo også fine minner fra julen som barn. Med julemat, familie, pynting av juletre og alle klementinene vi orket å spise. Nøtter og nøtteknekker, pysjamas og julestrømpe. Gaver i skapet på rommet til mamma og pappa som vi alltid måtte prøve å snike bittelitt i før julaften.

Det var fine tider ♥ Før alt gikk galt.

Jeg har alltid elsket julen og det den fører med seg. Selv om jeg ikke har vært omringet av juledufter og skinnende julepynt i hjemmet hvert år, så har det liksom vært vondt og veldig godt på samme tid

Når jeg var litt yngre elsket jeg å gå rundt i gatene alene og se inn vinduene til andre. Ikke for å snike, men for å kjenne litt på den julegleden vi ikke hadde hjemme

Å gå rundt i mørke gater med hvit snø som lett faller ned på nesen…

walking_on_the_snow_by_adamcroh-d5qno8i

Se lys i stjerner og juletre. Glade mennesker.

Hvis jeg lukket øynene kunne jeg nesten høre det knitret i peisen og kjenne alle de fantastiske juleduftene. Grønnsåpe etter nyvaskede gulv, pinnekjøtt, klementiner og varm kakao.

Selv om den ikke var hjemme, fant jeg alltid julegleden et annet sted.

Men jeg innrømmer at det har kommet noen tårer i år når jeg har sittet her alene i sofaen på kvelden(har ikke vært mange kvelder alene altså), og tankene har tatt meg litt mye tilbake.

Jeg har blitt lei meg, sint og frustrert over hvorfor ting må være som de er. Hvorfor ikke jeg bare kan ha et sted å dra «hjem til jul»

Jeg prøver å finne meg i at dette er mitt hjem nå, og at det mer enn bra nok, men av og til så føles det trist. Vondt.

Å ikke ha en familie som er MIN. En Mamma og en Pappa. En bror…

Jeg prøver å tenke på at det finnes folk som har det verre og at dette bare er småtteri i forhold til det mange dessverre må oppleve på denne tiden. Hvor mange som er helt alene,  uten tak over hodet og penger til mat. Det er så forferdelig! Jeg føler nesten at jeg er litt utakknemlig.

Men igjen… Av og til så klarer jeg ikke å tenke forbi det, at jeg også må få lov å tenke litt på meg selv innimellom, uten å føle meg egoistisk. Og er det noe jeg virkelig er, så er det takknemlig. For alle de jeg har rundt meg nå. Kjæresten min, hans familie,barna mine og vennene mine.

Jeg vet ikke om det noensinne vil bli bedre. Om jeg vil klare å slippe savnet etter min egen familie eller om det alltid vil være et lite ønske innerst inne.

Ikke alle ønsker kan gå i oppfyllelse, men en ting er sikkert. Snart har jeg mitt eget hjem med egne tradisjoner. Jeg kan bruke min erfaring til noe godt for mine egne barn. Slik at de kan finne julegleden år etter år.

Jeg skal alltid gi dem et «hjem til jul»

Takk for at du leste

Følg meg videre i sosiale medier

Facebook

Instagram

Snapchat: bedremeg

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *