Intervjuet NRK ikke ville dele, tok jeg i egne hender. Her er mine svar

I går gikk jeg for andre gang LIVE på min facebook side for å fortelle min historie. Denne gangen for å svare på spørsmålene NRK sendte meg før intervjuet som ble avlyst. Live innlegget kan du se HER på facebook, og svarene mine kan du lese under bildet.

IMG_2348

Hvordan var alkoholvanene til din mor?

Mamma drakk i perioder. Perioder jeg aldri viste når kom. Det kunne gå dager imellom, og noen ganger kunne det gå uker. Men når disse periodene kom, varte de alt fra 2 dager til flere uker. Hun gjemte alkohol rundt i huset, og hadde alltid vin eller sprit på små brusflasker rundt omkring. Hun pleide å lukke seg inne på rommet i perioder, og gikk kun opp for å lage seg mat eller gå på do. Hun var også oppe for å kaste opp enkelte ganger. Hun drakk og røkte på rommet. Skulle hun på fest, visste jeg alltid at det var starten på en ny drikkeperiode. Gikk vi ut for å spise, måtte hun alltid ha vin til maten. Ofte var dette også nok for å komme inn i nok en dårlig sirkel. Mamma kunne ikke ta seg ET glass vin eller EN øl. Det gikk bare ikke.

Hvilke konsekvenser fikk det for deg?

Uforutsigbarhet. Jeg visste aldri hva jeg kom hjem til. Ble det pizza og film? Eller hadde mamma nok en gang lukket seg inn på rommet sitt med rødvin? Jeg kunne kjenne det på lukten med en gang jeg åpnet døra. Jeg fikk en dårlig magefølelse når jeg tråkket over dørstokken. Dette gjorde meg usikker og redd. Jeg var mye alene og gråt meg ofte i søvn om nettene. Jeg hadde ikke et trygt hjem i denne tiden. Jeg var nesten ikke hjemme i perioder. Jeg kjørte rundt, brukte penger jeg ikke hadde. Noe som fikk meg inn i en dårlig sirkel.

Konsekvensene har jeg ikke skjønt før jeg ble voksen. Og de er mye større enn jeg noen gang kunne trodd. Jeg har hatt angst for uforutsigbarhet. Jeg MÅ vite hva som skjer til enhver tid, ellers kan jeg bli sint og lei meg om ting ikke går som jeg har planlagt. Jeg har vanskelig for å tro at noen bryr seg om meg. At noen vil gjøre noe for meg. Jeg har i mange år hatt problemer med å føle glede og lykke. Konsekvensene er så store og mange at jeg enda ikke har klart å prate om alle. Jeg har ikke tatt vare på meg selv og mine behov. Jeg har «lært» at andre kommer i første rekke, ved å bruke flere år til å ta vare på mamma. Sørge for at hun ikke tok sitt eget liv, brente ned huset eller ramlet ned trappen og ble liggende. Selv om jeg var mye ute med venner til tider, så var jeg også mye hjemme. For å sørge for at hun fortsatt var i live. At hun ikke hadde drukket seg full og skadet seg.

Hvordan ser du tilbake på den tiden?

 

Jeg ser tilbake på en usikker jente som trodde dette var OK. En jente som stadig gråt og var usikker. Det skulle ikke vært sånn. Når jeg ble sint, dro jeg ut. Noen ganger fikk jeg bare nok av henne. Jeg klarte ikke å se henne ligge der. Jeg klarte ikke lukten. Jeg tok bilnøkkelen og kjørte ut sammen med venner. Jeg fikk mitt eget sted å bo når jeg var 17. Et sted jeg ikke hadde råd til. Igjen.. Brukte penger jeg ikke hadde. Men jeg måtte ha et sted å «flykte til» når ting ble ille. De dagene jeg ikke klarte å være hjemme.

De dagene jeg ikke var tilstede følte jeg på skyldfølelse, for at jeg bare dro. For at jeg ikke var der for henne og passet på. Det var tungt. Jeg følte aldri at jeg gjorde det rette. Prøvde jeg å hjelpe, ble jeg kastet på dør. Men var jeg ikke hjemme var jeg redd for at hun skulle dø. Jeg var så glad i mammaen min. Men samtidig hatet jeg den hun ble når hun drakk.

Hvordan var det å være ungdom når du hadde en forelder som stadig var påvirket av allohol. 

 

Flaut. Mamma var en person som var veldig glad i vennene mine. Hun visste godt hvem alle var, og syns det var stas å ha dem på besøk. Vi var hjemme hos meg når vi kunne. Men ingen av vennene mine så henne på sitt verste. Jeg turte ikke snakke med noen om hvordan det var. Jeg holdt alt inni meg. Hver gang jeg inviterte venner på besøk var jeg redd for hva som ville skje. Måtte jeg skjule at hun drakk igjen? Hva om hun var full og kom opp og satt seg sammen med oss? Jeg husker en gang jeg måtte dra mamma opp trappen med makt for at hun ikke skulle gå drita full inn til vennene mine. Hun var så sterk! Men jeg fikk henne opp etter en lang kamp. Jeg gråt når jeg kom ned igjen. Det var helt forferdelig. Jeg var så flau!

Jeg hadde det vanskelig i denne tiden. Helt klart. Jeg prøvde å skjule det. Jeg var mye på fester sammen med venner, og brukte pengene på ting jeg ikke burde. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre! Jeg droppet ut av skolen. Jeg hadde mer fravær enn jeg var tilstede i timene. Det var også flaut. Jeg følte meg helt for jævlig. Jeg skjønte ikke at det ikke var min feil. Jeg skjønte ikke at jeg fortsatt var en GOD person. Jeg ville jo bare ta vare på mamma

Når bestemte du deg for at du ikke ville la dine barn være hos bestemoren sin?

 

Dette med barna og bestemor har alltid vært et vanskelig tema for meg. Jeg har selv aldri hatt god kontakt med mine besteforeldre, og har alltid ønsket at mine barn skulle få det jeg ikke hadde. Jeg var så glad i mamma de gangene hun ikke drakk. Og hun var så snill med jenta mi. Hun stilte opp og passet henne de gangene hun kunne. Jenta mi ble gla i «bæstæ» og hadde det fint når hun var der. De første årene var det ikke mye vondt som skjedde de gangene jenta mi var hos bestemor. Jeg passet på at det alltid var gode perioder. Hun fikk ikke være der om jeg var usikker på hvordan formen til mamma var. Noen vil sikkert si at dette var uansvarlig av meg. Men dere som har vært i lignende situasjon, vet hvor vanskelig det kan være. Men. Så begynte ting å snu. Jeg oppdaget at mamma skjulte drikkevarer de gangene jenta mi overnattet. Hun var ikke full, men jeg var ganske sikker på at hun drakk. Det ble verre og verre.

Et lite utdrag fra innlegget «når bestemor er alkoholiker»

Jeg glemmer aldri denne ene dagen…

Mamma skulle ha henne hos seg mens jeg var noen timer på jobb. Deretter skulle de hente meg, og vi skulle dra hjem. Når jeg var ferdig på jobb ringte jeg for å gi beskjed om at de kunne komme. Mamma snøvlet værre enn værst i telefonen. Hun var FULL. Hva med jenta mi?? Hvor var hun? I bakgrunnen hørte jeg henne synge med på melodien fra barnetv.

Jeg fikk panikk, og prøvde å finne ut når første buss gikk. I Mosjøen går ikke bussene så ofte, så jeg måtte ringe rundt til venner for å finne ut om noen kunne kjøre meg asap! Jeg fikk heldigvis tak i et fantastisk vennepar av meg som stilte opp, og kjørte meg hjem til Mamma. Jeg løp opp trappen i blokken og raste inn døra.  Der satt jenta mi ene og alene på stua… Nrk super sto på, og hun ropte Mammaaa(!!) når hun så meg. Jeg skjønte at mamma lå på rommet full og jævlig. Jeg gikk ikke inn dit engang. Tok med meg jenta mi og dro.

På det tidspunktet var hun 5 år. Hvor mye skjønner en 5 åring? Skjønte hun at bestemor var full? Neppe. men hun skjønte at hun var syk, og trøtt. Det var iallefall det hun fortalte meg.

Etter denne dagen bestemte jeg. ALDRI MER! Ikke pokker om mine barn noen gang skal få være med henne alene igjen

Årene gikk videre, og nå de siste årene har jeg tatt en avgjørelse for meg og mine barn om at vi ikke skal ha mer kontakt med mamma. Dette fordi jeg selv har hatt det veldig vanskelig i tidene vi har hatt kontakt. Jeg ønsker ikke at mine barn skal utsettes for noe av det samme jeg har blitt utsatt for. Jeg vil ikke at de skal føle at de må ta vare på bestemor, eller at de noen gang skal oppleve hvordan det er å være med henne når hun er full.

Dette har jeg snakket med den største jenta mi om for et par år siden. Hun vet hva som skjer og hvorfor ting er som de er. Vi har snakket om at bestemor har problemer med alkohol, og at hun har tatt noen valg her i livet som gjør at vi har det bedre uten henne. Jeg vet at jenta mi er glad i bestemor, men hun er også redd for å oppleve at hun skal være full. Hun har forståelse for valget jeg har tatt, og syns det er veldig greit. Hun savner selvfølgelig «bæstæ» Men jeg føler det er bedre å kutte kontakten så tidlig som mulig, istedenfor å la dette gå ut over lang tid, så ting skal bli enda verre.

Hvordan var det valget å ta for deg? 

Valget har ikke vært lett. Det har vært mye frem og tilbake, både med avgjørelser for meg selv og for barna. Men når jeg etter hvert klarte å bestemme meg, så var valget soleklart.

Er det tabu og snakke om alkohol og alkoholvaner?

 

Tabu er nesten bare forbokstaven. Dette ordet og denne saken gjør meg forbanna. Jeg skal ikke få lov å stille opp på TV, fordi hun som har valgt å skyve både meg og barnebarna sine unna til fordel for alkohol, skal beskyttes! Ingen må vite hvem det er! Gud forby om noen får vite noe som helst!!! Er det rart folk ikke får hjelp? Er det rart barn ikke tør å snakke med noen? Når jeg var yngre fikk jeg høre at jeg måtte gjøre noe. JEG måtte hjelpe mammaen min som hadde det så fælt. Som drakk så mye. Hvorfor i pokker var det jeg alltid? Hadde de bare vist hvordan ting var. Hadde de bare vist at jeg prøve alt jeg kunne for å hjelpe! Men neida. Vi kunne ikke snakke om hvor ille det EGENTLIG var. For det var ikke et tema. Når mamma dukket opp i familieselskaper drita full allerede før middagen.  Når jeg satt der sammen med henne, drit flau og helst bare ville grave en stor grav. Da lo de det bare bort, igjen.

Kan vi slutte å være så redde for å snakke om ting? Kan vi slutte å ikke bry oss om andre?

Det er nettop dette. Tabuet, som gjør at mange sliter i dag. Fordi de ikke tør å nevne det for noen. At mamma eller pappa drikker. Herregud da, det må jo være greit å ta seg en øl i ny og ne?! NEI! Ikke i alle tilfeller. Hvis barna syns det er ukomfortabelt, eller de syns mamma eller pappa drikker for mye, så har de all rett til å si ifra!

Det skal liksom være greit at hele byen og alle rundt går og snakker om det her og der, men å snakke om det på den måten jeg har bestemt meg for å gjøre, er vistnok helt forferdelig. Aldri kunne jeg snakke om dette hjemme. Nevnte jeg noe som helst om hvordan jeg følte det, for mamma, endte det i en krangel om hvor forferdelig jeg var mot henne, og ikke minst egoistisk. I flere år har jeg fått høre at jeg bare tenker på meg selv.

Hvorfor ønsker du å være åpen om din oppvekst og det som skjedde med deg?

Nettopp fordi jeg ikke har vært det tidligere. Fordi jeg i flere år har holdt ting inni meg. Det gjorde meg psykisk syk. Det gjorde at jeg ikke følte verdien i livet, og ble deprimert. Jeg vil at flere skal være åpne, tørre og spørre etter hjelp. Forstå at dette er et tema som KAN snakkes om! Vit at det er FLERE enn dere tror der ute som sliter med dette i dag. Ved å være åpen.. Kan jeg hjelpe. Jeg kan skape et bedre liv for en person, eller flere. Og det å vite det. Gjør meg lykkelig.

Hva er ditt råd til foreldre og til besteforeldre? 

 

Mitt råd er å holde øynene åpne. Vet du at dine foreldre, altså barnas besteforeldre har en tendens til å drikke litt mye. IKKE la barna være sammen med dem alene. Snakk med barna dine om alkohol.. Spør dem om de noen gang har opplevd ubehagelige ting når bestemor eller bestefar har drukket. Vær obs! Men heller ikke dømmende. Mange kan helt fint ta seg et glass vin uten at det har noe å si for de rundt dem. Mens andre… De kan ikke drikke noen ting.


Takk for at du leste! Hjelp meg og spre dette budskapet. Hjelp andre ved å dele innlegget og videoen på facebook. Det er noen der ute som trenger deg ♥

Følg meg videre i sosiale medier:

Instagram

Facebook

Snapchat: bedremeg

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *