Jeg så alle rundt meg, lykkes. Mens jeg… jeg hadde INGENTING!

Jeg skalv i hele kroppen… Prøvde å spise, men nervøsiteten gjorde at maten ikke smakte noenting. Men jeg trengte det.. Maten altså! For det jeg gjorde i dag, var «way out of my comfort sone»!

Men jeg gjorde det! Og jeg skalv som pokker etterpå også. Men nå er det over. Jeg har snakket med så mange fantastiske mennesker i dag, og jeg er såååå stolt av å ha gjort dette!

Jeg bestemte meg for å få det filmet, samt dele teksten jeg skrev til min «tale» Her på bloggen.

Filmen er litt langt unna, pga full sal og at vi ikke fikk de beste plassene. Men… Den er her!

Jeg håper at dere vil hjelpe meg og dele dette… Få budskapet mitt ut til flere. Samt vise for folk dere ute, at det finnes hjelp!

Her er meg…. Og en av mine historier:

Jeg har i mange år gått rundt og trodd at jeg ikke skulle bli noen ting. At jeg aldri kom til å få en jobb, og at jeg alltid ville være nederst på rangstigen.

Helt til jeg lærte meg å tenke annerledes.

I dag vil jeg fortelle litt om min historie som barn av. Hvordan jeg kom meg opp på beina igjen, etter mange år i dritten… langt nede, inne på rommet… Alene med mine tanker og følelser.

Jeg vil starte med å lese et innlegg som jeg har skrevet på min blogg:

Er jeg egentlig et barn av?

Jeg trodde dette skulle bli en bra tid. Jeg skulle flytte hjem igjen, etter 1,5 år borte…

Jeg måtte hjem for å ta vare på henne. Hun kunne jo ikke være alene.

Mange tror at det å være «barn av» kun rammer de yngste barna.

Hjemme hos meg skjedde det når jeg var tenåring. 15 år var jeg når jeg flyttet hjem igjen… Da begynte det. Selv om jeg ikke var 5 år… Var det ille. Så svaret på overskriften er ja… Jeg var fortsatt et barn. Og ja, hun var fortsatt min mor.

Det var den perioden i livet mitt hvor jeg trengte noen som kunne følge meg over. Fra det å være barn, til å bli voksen. Den perioden jeg måtte ha hjelp for å forstå.

Jeg var alene… Og klarte ikke å forstå at det ikke var min feil at mamma drakk.

Jeg ville bare være snill. Passe på henne… Jeg ville at hun skulle bli frisk.

Men hver gang jeg prøvde å hjelpe, gjorde jeg bare alt verre. Hun ble sint, tok nøkkelen min og jeg ble uten et sted å sove.

SÅ stod jeg der da. Midt på gata, uten hverken penger til buss eller nytt kontantkort til tlf.

Gang etter gang tenkte jeg…

Dette er jo ikke henne, det er jo den onde alkoholen inni henne som gjør henne sånn. Jeg MÅ hjelpe henne!

idahand

Videregående gikk fort for min del. Mitt første år besto av mer fravær enn jeg var tilstede. Enten var jeg hjemme fordi hun holdt meg våken om nettene eller så var jeg hjemme fordi jeg var redd for å forlate henne uten oppsyn. Flere ganger fant jeg brev fra henne, som om hun hadde dratt av sted for å ta sitt eget liv. Jeg turte ikke la henne være alene.

Til slutt endte det med at jeg faktisk syns det var flaut å være der. På skolen. Fordi jeg ble redd for hva alle rundt meg tenkte om meg.

«Der er hun taperen som aldri orker å møte opp»

«Jasså, så du kommer i dag ja?»

«Hva skjedde med deg i går?»

Spørsmål jeg ikke ville svare på…

Det endte med at jeg brøt opp hele skolen. Jeg orket ikke mer. Jeg taklet ikke presset fra lærere og elever rundt meg. Jeg skulle bare ønske at alle viste hva som skjedde, uten at vi måtte snakke om det.

Jeg ga opp, og vente meg til tanken om at skole ikke var for meg.

Jeg feilet i alle fag og kom aldri til å fullføre.

Faens dritt!

Jeg hadde mange jobber, men klarte ikke holde på dem heller. Jeg hadde ikke energi til å gjøre noenting. Alt var bare rot.

Så fortsatte jeg livet… med de tankene om meg selv. At jeg ikke ville fullføre noenting. At skole ikke var for meg, og at jeg bare måtte nøye meg med et liv uten utdannelse, og at jeg aldri kom til å finne meg en jobb jeg trivdes i.

Dette var starten…..


Det verste for meg har lenge vært den følelsen av å aldri være god nok. Aldri klare å fullføre noen ting, eller ikke engang klare å holde på en jobb. Det tok meg mange år før jeg skjønte hvorfor jeg var som jeg var. Hvorfor Mamma ikke villa ha den hjelpen jeg prøvde å gi henne i alle år. Hvorfor hun bare heiv meg på dør hver gang jeg prøvde.

I januar 2013 fikk jeg diagnosen deprimert.

Jeg gråt i flere timer når jeg innså at jeg hadde sunket så lavt. At jeg hadde latt det gå så langt! At jeg hadde mistet meg selv totalt.

Jeg var 30 år, og jeg hadde ikke noe liv.

Jeg var mamma til to… og ulykkelig. Ingen jobb, ingen selveid leilighet… Ingen skolegang eller vitnemål å ta med meg ut i jobbmarkedet..

Jeg så alle rundt meg, lykkes.

Mens jeg… jeg hadde INGENTING!

IMG_8454

Det var da jeg bestemte meg. Dette er ikke meg! Jeg vil ha livet mitt tilbake! Jeg vil ha barna mine tilbake! Jeg vil vise verden at jeg lever, at jeg smiler og er lykkelig. Jeg vil gi ungene mine en trygg fremtid.

Jeg husker den dagen jeg fikk telefonen. Jeg hadde vært sykemeldt i to år.

Inn og ut av nav-systemet… Hit og dit i møter med den ene og den andre saksbehandleren. Ingen forsto… Ingen kunne hjelpe meg.

Jeg følte meg liten igjen. Som en taper. En som aldri kom noe sted.

Jeg beit tennene sammen og så meg selv i speilet.

Du innså at du var syk. Du innså at du ikke var deg selv. Du har faen meg kommet langt! Nå er det bare resten igjen.

Begynn å drøm. Sett deg mål!

Så skjedde det… Telefonen.

Jeg hadde signert en kontrakt med et blogg nettverk, for å prøve å gjøre store ting. Jeg hadde en god magefølelse.

Jeg hadde trent i to år. Det var medisinen min når jeg ble syk. Jeg hadde funnet ut hva jeg ville jobbe med, men jeg så ingen muligheter. Økonomien var langt nedi dass, og jeg hadde ikke studiekompetansen til å komme meg videre.

Det var agenten min i blogg nettverket som ringte.

Hun fortalte meg at jeg skulle få gjøre det jeg drømte om. Ta en utdannelse.

Hæ?! Skulle jeg få ta en utdannelse. Skulle jeg få jobbe med noe jeg virkelig elsket?!

Dette var muligheten min. Og jeg bestemte meg for å ta den.

Jeg bestemte meg for å flytte. Jeg følte meg ikke frisk nok til å ta meg av mine to barn på 8 og 3 år. Jeg måtte velge.

Gutten min på 3 ble igjen hos pappaen sin i Trondheim når jeg flyttet sørover til Lillestrøm. Det var det hardeste valget jeg noen gang har tatt.

Men jeg visste det kom til å føre til bra ting.

Jeg startet på skolen, og bestemte meg for at INGEN skulle stoppe meg! Jeg skulle være på alle mulige timer, og jeg skulle pokker meg bestå!

Det skulle vise seg å bli et vanskelig halvår med skole. Det skjedde ting i familien min som jeg måtte ta hånd om. Jeg måtte kjempe for å få omsorg for sønnen min.

Den dagen jeg skulle ta eksamen, så jeg bilder og hurrarop fra mine medstudenter som hadde bestått.

Jeg følte meg liten igjen…

Jeg gråt… Mye.

Men igjen.. så fant jeg meg selv foran speilet.

Faen Hilde! Ikke gi deg! Dette kan du og dette klarer du! Du får en ny sjanse. Den skal du ta!

I sommer tok jeg sjansen…

Jeg brukte mange timer foran pc og papirer… Jeg leste… Jeg pugget.

Jeg som aldri før har klart noe… Jeg som ikke var verdt en dritt.

Jeg besto

Jeg har en utdannelse. Og i dag, er jeg ikke bare personlig trener.

Jeg vant kampen!

Og er igjen… fulltidsmamma for mine to barn.

IMG_1526

Takk for at du kom å hørte på meg, eller så dette innlegget.

Blir veldig glad om du vil dele min historie videre, så budskapet mitt sprer seg, og flere får med seg at det finnes hjelp der ute! 

Sjekk ut Kompasset sin hjemmeside.

Følg meg gjerne også på min facebookside og instagram

Jeg har rundet 2100 følgere på snap! Du finner meg som bedremeg

10 kommentarer

  1. Benedikte

    Du er utrolig tøff!

  2. Kjære deg. Så sterk du er. Vær stolt av deg selv. Tenk så mange du hjelper med din historie. Jeg heier på deg.

    1. bedremeg

      Er veldig stolt nå altså 😉 Tusen takk!

  3. May-Brit

    Respekt! Du er flink!

    1. bedremeg

      Tusen takk! <3

  4. Marthe H

    <3 <3

  5. Wow, en kjempesterk og rørende historie. Jeg heier på deg, stå på videre. Du er tøff og fortjener det beste.

    1. bedremeg

      Tusen tusen takk <3

  6. Hei Hilde:) Dette var utrolig rørende! Jeg driver et #50daysofinspiration prosjekt for øyeblikket og har i dag skrevet et innlegg om deg. Jeg har tatt meg den frihet å bruke noen av dine bilder i innlegget, men vil gjerne forsikre meg om at det ok at jeg bruker dem? Innlegget finner du her: http://inspirertblogg.com/index.php/2016/08/21/inspirerende-historie-barn/
    Takk for at du deler så åpent! Du er en stjerne! 🙂

    1. bedremeg

      Wow! Dette var utrolig kos å lese!! Tusen tusen takk Ingvild! <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *