De små tingene

Det er siste dagen i påskeferien. Jeg irriterer meg over at det tar evigheter å komme seg til flyplassen på kvelden, for å hente jenta mi. Hun har vært på påskeferie hos pappaen sin, og kommer med flyet kl 21 på kvelden. Alt for seint, men det eneste ledige.

Jeg står på busstoppet og erger meg over at jeg ser helt jævlig ut. Hva skjedde med klærne? Ingenting matcher what so ever! Det er total bom! fargecrash til tusen. Dette er noe jeg sjelden bryr meg om… Men dette var over the top.

Jeg skriver melding med kjæresten, ser ned på tlf.. og VIPS der kjørte flybussen forbi meg uten å stoppe. Kjenner irritasjonen tar meg før jeg roer ned og tenker… Jeg har god tid! Det er bare 10 min til neste kommer. Ro deg ned nå!

Jeg hopper på neste flybuss, ankommer flyplassen 40 min senere. Fortsatt god tid… Jeg venter i 20 minutter før jenta mi kommer gående ned den lange gangen med armen rundt en venninne. De tok samme fly. Venninna har vondt i øret, og gråter.. Jenta mi er bekymret, og viser tydelig omsorg. Vi venter på baggasjen mens jentene snakker og ler. Jeg tror ørebetennelsen gikk litt over i dette øyeblikket. Å se jenta mi le og kose seg mens vi venter på baggasjen får meg til å tenke litt.

Jeg må bli flinkere å ta vare på disse små øyeblikkene… Slutte å irritere meg så mye! Se de små tingene i hverdagen. Smile. Da blir alt så mye bedre.

Det tok mindre enn 5 minutter før baggasje var på plass. Ingenting å bekymre seg for her! Vi smiler fortsatt og jenta mi kommer å gir meg en klem helt ut av det blå. Jeg har savnet deg Mamma.

Vi får sitte på med venninna ned til Lade, og skal busse videre derifra.

Klokken nærmer seg 22. Ute øser regnet ned, og vi prøver å gjemme oss inne i busskuret så godt vi kan. Stemningen er på topp, og ventetiden blir brukt til å synge sanger om bananer og muffinser. Vi hopper rundt, og bryr oss ikke om alle menneskene som går forbi. Vi ler sammen og koser oss.

Bussen kommer, og jeg vet at det fortsatt er lenge til vi er hjemme. Søndagsruter på buss = vi kjører byen rundt før vi kommer til Kattem. No worries! Dette er vår tid sammen. Vi skal bruke den, og kose oss. Vi setter oss ned, og jenta mi lener seg mot meg og tar meg i hånda. Kan vi høre på musikk sammen mamma? Jeg tar opp mobilen og vi setter hver vår plugg i øret. Spotify. Vi vil først høre på litt stemningsmusikk. Jenta mi synger med.. Litt sånn at mammaen blir flau. Vi ler sammen, før hun finner ut at dette faktisk var litt pinlig, og demper seg litt.. Synging går over til nynning, og stemningsmusikk blir endret til roligere toner. Jenta mi legger hodet sitt på skulderen min og holder meg ekstra hardt i hånda. Det er så fantastisk godt å ha henne tilbake.

Vi sitter der… resten av bussturen, og holder hender, nyter musikken og ser ut mørket. Ingen sier noe, men vi koser oss.

Kl 22.30 gikk vi av bussen, og regnet øste enda mer ned. Vi kom oss hjem, søkkvåte men glade. Jenta mi spiste kveldsmat, og gikk rett i seng. Hun sovnet som en stein… Og jeg satt igjen med tårer i øynene. Av glede.

Tenk så heldig jeg er! Jeg har verdens beste jente…

Følg meg gjerne på facebook, instagram og snapchat som bedremeg

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *