Jeg har fått livet mitt tilbake

Jeg har endel i «bagasjen»  og jeg har lyst å dele mye av det med dere.

Flere ganger har det skjedd at jeg har begynt på et innlegg, men visket ut alt og droppet det.

Det er ikke alt som egner seg på nettet, hvor alle kan finne frem og lese. Men pokker heller! Dette er MIN blogg, og jeg har lyst å vise verden at man kan klare å være positiv selv om man opplever mye dritt. Å gå i dype detaljer kommer jeg nok til å unngå, men jeg vil fortelle litt mer om min bakgrunn.

photo (83)

Jeg vil starte med å fortelle dere at jeg er hva de kaller «et barn av alkoholiker»

Og som dere da kanskje forstår, så har jeg en forelder som har rusproblemer.

I helgen hadde jeg besøk av en venninne, som var helt ærlig mot meg, og mente at jeg åpnet meg for lite overfor vennene mine. De ville vite hvordan jeg HADDE det. Hvordan jeg VIRKELIG hadde det.

Dette gjorde meg glad, sjokkert, og litt trist.

Jeg ble glad for at det faktisk var noen som ville vite hvordan det sto til, og hvor ille jeg hadde hatt det. Som regel sier jeg jo bare at det går greit. Det er ikke alltid sant. Eller. Det VAR i alle fall ikke alltid sant.

Sjokkert ble jeg over at noen i det hele tatt ville høre på alle detaljene, sytingen og «det var så synd i meg».

Det som gjorde meg trist var å høre at det var mange som enda ikke kunne forstå valgene jeg tok. Dette er selvfølgelig forståelig når jeg har fått tenkt meg litt om. Ingen kan jo forstå, når jeg ikke forteller dem HVORFOR!

Det å være barn av, er noe som preger deg resten av livet. Du gjør kanskje ting litt annerledes enn andre, har andre verdier og ser situasjoner på andre måter. Man lærer seg og sette pris på familie, og venner. (nå sier jeg ikke at man IKKE kan lære det uten å ha gått igjennom det, men bare for å sette det litt på spissen).

Siden jeg ikke har så stor familie, er vennene mine utrolig viktige. Jeg er veldig sosial av meg, og vil helst ikke sitte i ro for lenge. Dette er noe mange av mine nære venner kjenner til.

Jeg ble aldri «opplært» til hvordan man skulle klare seg alene. Jeg ble regelrett kasta ut i det, uten penger og muligheter til å betale for meg. Jeg var 16 år når jeg flytta på min første hybel. Jeg ble kastet ut hjemmefra, fordi jeg prøvde å hjelpe.

Jeg ville ha slutt på drikking.

Da ble nøkkelen tatt, og jeg sto på trappa uten penger eller noen ting.

Jeg syns aldri synd i meg selv da. For meg var dette «normalt» Det var sånn det var.

Jeg var hjemme i de gode periodene. Da måtte jeg passe på at huset ikke brant ned, og at hunden fikk mat. Når jeg ble 19 fikk jeg lappen, og kunne da også passe på at bilen ikke ble brukt i beruset tilstand. Dette gjorde jeg ved å ta bilnøkler, og kjøre bilen selv.

Jeg hadde mange venner. Gode venner. Som viste hva som skjedde hjemme. Men som samtidig ikke så det samme som jeg så. Ingen vet, før de har sett. Men de var der. Jeg hadde noen å være sammen med når jeg ikke kunne være hjemme. Det vil jeg takke dere for. Dere vet hvem dere er!

Skolen droppet jeg ut av midt i 2 klasse på videregående. Da klarte jeg ikke mer. Fraværet var stort og alle fagene hadde bunnkarakter. Jeg begynte å droppe skolen til fordel for å være hjemme og passe på så Mamma ikke tok sitt eget liv. Dette var noe hun flere ganger truet med å gjøre. Etter hvert når fraværet ble så stort, klarte jeg ikke henge med i timene og syns det var flaut. Til slutt var det nok, og jeg droppa ut.

Lukten hjemme, husker jeg enda. Helt forferdelig. En blanding av alkohol, gammel mat, oppkast og røyk.

Jeg stengte meg inne på rommet mitt ved en pc de dagene jeg bodde hjemme mens mamma drakk. Hun stengte seg også inne på sitt rom. Med glasset sitt og røyken. Kom en sjelden gang ut for å sette enda mer mat på benken, eller kaste opp.

Dette var ungdomstiden min. Og tiden godt opp i voksen alder.

Dette var grunnen til at jeg flyttet bort fra den lille byen, og den slitsomme hverdagen.

Jeg sier ikke at Mamma ikke hadde gode dager. Det hadde hun absolutt. Men alle de tingene hun sa og gjorde på de dårlige dagene er det som sitter som støpt. Jeg kommer aldri til å klare å tilgi henne for alle de årene med elendighet.

Jeg skal huske de gode stundene fra når hun hun var min gode Mamma, og stoppe der.

Jeg har ingen Mamma lengre.

Dette er en tung ting for meg å fortelle. Men samtidig veldig godt. Jeg vil at flere der ute som kanskje sliter med samme problemer skal se hvordan det kan løse seg, om man tenker fremover. Og om man er sterk nok til å gi slipp! Det er snart to år siden jeg bestemte meg for at nok var nok, og at jeg ikke lengre vil bli trakassert av min egen mor.  Det var da, når jeg skjønte hva jeg hadde vært igjennom, at depresjonen kom for fullt.

Hva skjedde? Dette var jo absolutt ikke normalt!

Det var ikke sånn ungdomstiden skulle være! Jeg hadde blitt voksen nå. Fått barn selv, to av dem til og med. Jeg var sterk. Barna mine skulle aldri måtte gå igjennom noe sånt.  Hverken med meg, eller noen andre. Dette vil jeg skåne dem for.

Men depresjonen kom. Og det tok mange måneder før jeg skjønte at det var nettopp DET som skjedde. At jeg ble deprimert.  Etter jeg begynte hos psykolog, begynte jeg også å skjønne hva som faktisk gjorde meg syk. Hvem som gjorde meg syk. Jeg er stolt av at jeg klarte å være så sterk, og positiv! At jeg innså hva som måtte gjøres. Det var enten eller. Jeg klarte å forstå hvor mye dette hadde ødelagt for meg. Hvorfor jeg i en alder av 30 år enda ikke hadde hverken utdannelse, fast jobb eller egen leilighet.

Det var på dette tidspunktet jeg bestemte meg for at jeg ville bli et BEDRE MEG.

Jeg begynte med å ta tak i depresjonen.

Hvordan gjorde jeg det..?

Hadde virkelig ikke trodd at det skulle hjelpe så mye som det har gjort. Men ja. Trening! Treningen har reddet meg ut av en hverdag jeg absolutt ikke ville ha. Den har hjulpet meg på måter jeg ikke trodde var mulig. Jeg har fått respekt for meg selv! Jeg ser at jeg klarer ting jeg aldri trodde var mulig for meg.

Det som virkelig hjalp meg, var at jeg ville det HARDT nok! Bli kvitt den gamle triste personen. Få bort de negative tingene som skjedde. I alle fall ikke la dem påvirke resten av mitt liv. Jeg vil takke alle mine venner, øvrig familie og mine fantastiske lesere og følgere, for all den støtten dere har vist meg i denne livstilsendringen. Dere aner ikke hvor mye det har betydd for meg! Det å ha folk som backer meg opp føles utrolig bra! Og tilbakemeldingene jeg har fått er bare helt fantastiske. Jeg er gla i dere!

photo (84)

Treningen gjorde meg sterk. Både psykisk og fysisk. Jeg viste at jeg kunne klare alt! Jeg var jo superwoman! Jeg klarte å holde henne unna. Hun fikk ikke lov å la meg gråte mer. Jeg ble uovervinnelig. Liker jeg og tro? Jeg smiler! Jeg har fått livet mitt tilbake.

Never apologize for saying what you feel, because thats like saying » sorry for being real»

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *