Jeg må vist ta det med ro…

I dag startet jeg dagen med en laaang dusj, etterfulgt av proteinpannekaker med kakaopulver, banan og cashewsmør. Hvordan i alle dager kunne jeg ha tid til dette?  Jeg pleier vanligvis rase ut av døra i fullt stress, med headsettet hengende etter veska bortover mot bussholdeplassen. Dette etter å såvidt hatt tid til noe annet enn et kjedelig knekkebrød.. eller to.

pank

Vel.. I går fikk jeg beskjed fra legen min om å ta det med ro. Hadde dette vært for et år siden, hadde en sånn beskjed vært akkurat det jeg trengte. Hver eneste dag. DU MÅ TA DET MED RO! Du må sitte inne, du må ikke farte rundt, og du må for guds skyld ikke trene eller jobbe! Hvordan er det mulig egentlig? å ha lyst å få en sånn beskjed? Jeg lette etter unnskyldninger for å få lov å være hjemme, for å få lov å slippe å gå ut! Når jeg tenker på det i dag, faller ordet «latterlig» inn i hodet mitt. For det høres jo helt latterlig ut. Men det er fakta.   Det var sånn det var, og det var det eneste jeg ville. Ta det med ro, og sitte inne. Det er nå 9 mnd siden jeg bestemte meg for å ta tak i livet mitt, og gjøre de tingene jeg kunne for å bli et bedre meg. Noen syns kanskje jeg bruker FOR mye tid på trening, eller at jeg «tar litt av» på matfronten til tider. Men det er dette som er min «medisin» . Det er dette som har gjort det 100 ganger lettere for meg og jobbe med meg selv. Jeg har litt etter litt nådd mine små mål, og jeg ser mer og mer hvor mye jeg faktisk er i stand til å klare! Det er ikke sånn at jeg pusher på og pusher på til jeg ligger på bakken og ikke klarer å stå oppreist lengre. JA, jeg har tunge treningsøkter også, men de gjør meg sterkere! JA, jeg spiser sunt. Det gjør meg også sterkere, på mange måter. Men jeg koser meg også. Og det håper jeg har kommet godt fram. Jeg gjør det som funker for meg. Jeg koser meg sammen med familien i helgene. Med god mat, godteri, vin og andre godsaker. Jeg er ikke noe kostholds-nazi selv om jeg har bestemt meg for å få en lettere hverdag. Jeg har bare bestemt meg for å spise mer «rett» mat, og lære meg å lage god mat av sunne og gode råvarer.  Jeg kan som alle andre ha dårlige dager. Dager hvor jeg bare knekker i hop, og den potetgullposen ligger litt for nærme. Det SKJER! Og jeg tipper det skjer ganske mange. Men det er jo ikke det første vi skriver om på facebook eller legger ut på bloggen? At vi sprakk?! Det må jo ikke verden få vite. Ja, jeg sprakk.. men jeg henter meg inn igjen! Og klarer det enda bedre neste gang. Sånn er det med den saken, ikke mer å tenk på! Ikke gå rundt å ha dårlig samvittighet i flere dager pga den ene lille tingen som du ikke klarte. Ha heller GOD samvittighet for alle de tingene du faktisk fikk til! Og la det gi den en ekstra liten boost, så kanskje det går litt lengre før neste gang du «sprekker»?

Life-Quotes-For-Inspiration

Tilbake til hvorfor jeg må ta det med ro… kanskje noen som lurte litt på den overskriften. Jeg bestemte meg i forrige uke for å ta med begge ungene(alene) på en langhelg i Mosjøen(hvor jeg kommer fra) for å besøke familie og venner. Datteren min savner naturlig nok plassen og vennene sine der oppe siden hun har bodd der hele livet, til i sommer da hun flyttet hit til Trondheim. Derfor tenkte jeg det ville vært topp å ta en høstferie der oppe. Jeg kjørte oppover på torsdag morgen. Vi hadde en kjempefin helg der oppe. Meeen, med hylende unger, streikende bil og mye stress, ble det nok litt for mye for Mammaen . Selv om jeg veldig gjerne skulle ønsket det, er jeg ikke supermamma riktig enda. Dette resulterte i et anfall av en helt ny grad i går mårrest, som gjorde at dagen startet på baderomsgulvet etterfulgt av et kraftig migreneanfall. Ifølge legen ser det ut som krystallsyken. Det er absolutt ikke farlig, men veldig ubehagelig, og han mener jeg må ta det med ro i noen dager. Så her sitter jeg da.. Planta i sofaen. Jeg prøver å overbevise meg selv om at det er ok. PRØVER! Jeg vil tilbake på jobb!  jeg tror aldri jeg i hele mitt liv har hatt en jobb som jeg trives så godt i som den jeg har nå. Derfor er det helt forferdelig og måtte bli borte. Jobben gir meg ny energi, akkurat som treningen. Jeg elsker det! Og for de som lurer på hvor jeg jobber, så er jeg og finne på Kremmerhuset på City syd i Trondheim. Iallefall i 1, 5 mnd til. Jeg skal gjøre som legen sa.. Ta det med ro et par dager. Når hodepinen har forsvunnet, er jeg klar for en ny start. Uten å stresse selvfølgelig. På slutten her vil jeg informere litt om min nye FANTASTISKE samarbeidspartner. Dere har kanskje sett at jeg har kommet godt igang med instagram konkurransen som er sponset av individu.no. Dette var utgangspuntket i mailen jeg sendte til dem for en tid tilbake. At jeg ville at de skulle bli med å samarbeide om en konkurranse. Til min store overraskelse ville de ha et lengre samarbeid. Jeg er så utrolig glad, og det flyr sommerfugler inni meg inni meg hver gang  jeg tenker på hva som faktisk har skjedd! Dette er vanvittig stort!  Jeg er så utrolig stolt over å ha Individu med på laget. Gå gjerne inn i nettbutikken og sjekk det flotte utvalget de har på sportsutstyr, klær og kosttilskudd. Sammen så skal vi hjelpe deg og bli et bedre DEG!

individu

Don’t say «If I could I would». Say Instead «If I can I will».

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *