Pasta med svin og tomatsaus

I går prøvde jeg meg på en ny oppskrift som ga meg lysten til å dele litt mat igjen!

Eller…

Å bokstavelig talt dele mat kan bli vanskelig, men å dele oppskriften kan jeg lett få til.

Jeg har skuffene fulle av pasta og hakkede tomater for tiden, så jeg må finne alternativer for å få tømt unna litt og ryddet plass. Da finnes det vel ikke noe bedre enn å lage en superdigg tomatsaus og slenge i litt svinefilet?

Bonusen er at dette er skikkelig sunt og næringsrikt!

Dette trenger du:

  • fullkornspasta
  • svinefilet
  • olje til steking
  • salt og pepper
  • paprikapulver

Tomatsaus:

  • 1 ss olje
  • 2 fedd hvitløk
  • 1/2 rødløk
  • 1 boks hermetiske tomater
  • 1 raspet gulrot (liten)
  • 1 dl vann
  • 1 terning kyllingbuljong
  • 1 ss oregano
  • salt og pepper

Start med sausen.

Hakk opp løk og hvitløk som du surrer lett i olje. Ha i hermetiske tomater, gulrot, vann og buljong. La det koke på svak varme (skal kokes i ca 25 min) mens du steker strimlet svinekjøtt (jeg pleier å kjøpe filet som jeg strimler selv).

Kok opp fullkornspasta.

Ha oregano i tomatsausen og smak til med salt og pepper. Ha i kjøttet de siste 5 minuttene av koketiden.

Bland sausen sammen med pastaen eller server det hver for seg. Ha gjerne på litt revet parmesan og fersk basilikum.

Enjoy!

Flere oppskrifter finner du HER INNE 

Klem Hilde

Bedremeg på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg


 

Havner du også litt for lett i feil spor?

Vi er inne i høstens første måned, og sommeren har for mange satt sine spor i både kropp og sinn. Det kan være hardt når temperaturene synker og regnet høljer ned. Mange blir demotiverte og mister kontrollen over de gode vanene.

Ofte havner vi i godkroken på kveldene. Med tente lys og noe godt å spise på bordet. Noe som selvfølgelig er innmari godt når man er sliten etter dagens utfordringer uansett hva de måtte være.

Men hvorfor er det så vanskelig å legge fra seg fjernkontrollen, få på seg treningstøyet og komme igang med treningen?

Vel, det kan være flere grunner til at du syns det er bedre å ligge og slække i joggebuksa, istedenfor å stå på gulvet å ta knebøy eller burpees.

Kanskje du ikke har peiling på hvor du skal begynne?

Hvilke øvelser du skal prioritere?

Kanskje du er akkurat i den formen du ønsker å være?

Kanskje du ikke ser behovet av å bli sterkere?

Kanskje du ikke ser at du vil få mer energi ved å være i aktivitet?

Selvfølgelig er det digg å ligge på sofaen når kvelden kommer. Men hvordan tror du det vil føles å legge seg på sofaen ETTER å ha brukt kroppen i en 40 minutters treningsøkt?! Hva ville det gjort med selvfølelsen din? Og hva med mestringsfølelsen?

Hadde du muligens følt deg enda bedre?

Og hva om du kunne gjøre treningen akkurat når på dagen det måtte passe deg?

Mitt hovedfokus som PT nå om dagen er å vise DEG hvordan du helt enkelt kan endre livsstilen din uten å gå langt. Uten å måtte trå over dørstokken og sette deg i bilen,bussen eller gå til senteret. Hvordan DU kan løfte rumpa opp fra sofaen og ta et skritt frem eller til høyre/venstre og sette igang.

Det er nemlig ganske enkelt.

Jeg har oppskriften og hjelpen du trenger for å sette igang. Det eneste du trenger å gjøre er å sende meg en mail på bedremegpt@gmail.com og jeg får deg igang allerede førstkommende søndag 16 september.

Du får den hjelpen du trenger og jeg garanterer resultater og godfølelsen hvis du gjør det du skal.

Det er slutt på dårlig samvittighet og lite energi. Du kan endre det nå bare ved å få det lille pushet du trenger som fører deg i riktig retning. Jeg er her for deg!

Lar du meg hjelpe deg?

Send en mail til bedremegpt@gmail.com for en uforpliktende dialog.

Ha en nydelig dag!

Klem Hilde

Bedremeg på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg


 

Skal jeg lande snart?

I dag sitter jeg med tårer i øynene og verdens beste følelse.

Det er ikke første dagen etter helga jeg gjør det, og neppe den siste heller. Jeg er så stolt, rørt og takknemlig for denne opplevelsen!

Jeg har tenkt på det flere ganger, men aldri tatt det steget og meldt meg på.

I fjor var det kk-mila som sto i fokus, når jeg omsider skulle løpe min første mil, men i år tok jeg skrittet hakket opp ved å kutte bort litt av distansen men legge til 20 hinder og 11 andre deltakere til et lag på 12.

Tidlig i sommer ble jeg oppringt av X-run Norge som ville ha meg som ambassadør for løpet i Oslo.

Når jeg hørte om konseptet og hvordan løpet skulle foregå, tenkte jeg med en gang YES! Dette passer perfekt for det jeg står for og hva jeg ønsker å formidle.

X-run er nemlig overkommelig for alle som ønsker å prøve seg på hinderløp. Her er det sånn at alle kan hjelpe alle over samtlige hinder. Man kan løfte og støtte hverandre der det måtte trengs. Man kan sitte på skuldre, bære og dra alt man måtte ønske.

Vi fikk høre at 4 av 12 måtte i mål. Men selvfølgelig bestemte vi oss for at alle 12 skulle krysse mållinja!

Jeg sitter nok engang og ser gjennom bildene. Og igjen blir jeg rørt til tårer av denne fantastiske gjengen.

For et team! For en energi!

Målet var at alle skulle ha det sinnsykt gøy, fullføre og kjenne på mestring. Og når jeg ser disse bildene, vet jeg at målet ble nådd med GLANS!

Bildene er lånt fra x-run

Jeg er så vanvittig stolt over dette nydelige teamet med mennesker! Hver og en har bidratt til at alle fikk en god opplevelse. Tusen takk folkens! Og ikke minst takk til X-run Norge som ville ha oss med som ambassadør-team!

Jeg sitter å lurer på om jeg snart skal lande etter denne flotte opplevelsen, men jeg er litt usikker på om det egentlig er meningen? Jeg skal i hvert fall leve lenge på det, og ta med meg hver eneste lille bit av erfaring det har gitt meg. Dette skal jeg definitivt gjøre igjen!

Og kanskje du også blir med neste år?

Bor du i Stavangerområdet er det fortsatt mulighet å bli med på løpet som går der 22 september! Klikk her for å sjekke det ut, og melde deg på.

Ha en nydelig dag!

Klem Hilde

 

Kjærligheten kan overraske… 

Det var mange som sa til meg at jeg måtte slutte å lete.

«Bare stopp. Ikke stress. Da kommer det til å skje»

Det har stått stilt på bloggen og det er faktisk 17 dager siden sist jeg skrev noe som helst (Ja, jeg teller…)

Men det er jo selvfølgelig ikke uten grunn.

Noen ganger skjer det ting i livet som gjør at jeg mister litt fokus. Jeg faller litt ut av hverdagen men tenker at jeg lett henter meg inn igjen. Det kan i noen sammenhenger være både uheldig og dumt, men i dette tilfellet vil jeg klassifisere det som verdens beste grunn til å ta en liten «bloggepause»

For noen uker siden hadde jeg egentlig bestemt meg for å gi litt opp. Slette samtlige datingapper (de to jeg hadde), og leve i troa på at det var noe sant i det som ble sagt. Kanskje han plutselig ville komme ruslende forbi døra mi en dag hvis jeg sluttet å lete?!

Vel.. det var vel kanskje ikke helt sånn det skjedde.

Men ja… Utrolig nok,

Så har jeg møtt han.

Og jeg digger hvert eneste sekund.

Men som den personen jeg er, har jeg vært redd for å si det høyt.

Redd, fordi jeg har blitt veldig forelsket og lykkelig. Redd fordi jeg i starten ble skremt av følelser og tanker rundt det å falle så hardt for noen. Redd for å bli slått i bakken av skuffelser og redd for å miste en som jeg allerede har blitt så glad i.

Jeg har snakket med flere som har sagt jeg må være forsiktig. Ikke fordi de ikke vil at jeg skal ha det bra, men fordi de vet hvor hardt jeg tar det hvis det går feil vei.

Men akkurat nå, kan jeg ikke tenke sånn. Jeg må se det vi har og hvor utrolig bra det er. Jeg vil leve i det, og nyte hvert øyeblikk.

Noen mener kanskje jeg burde holde det for meg selv en stund til, men hvorfor skal jeg ikke fortelle om han som er så viktig i livet mitt? Hvorfor skal jeg ikke kunne si noe om han som får meg til å smile enda bredere hver eneste dag?!

Jeg er ikke redd for følelsene lengre, og jeg vil heller ikke skjule at jeg har funnet han som får hjertet mitt til å dunke superfort hver gang jeg ser han. Han med det mest sjarmerende smilet og den herligste personligheten.

Han som får meg til å føle at det å være meg er bra, og som støtter meg i alt jeg gjør. Han som har minst like store tanker om fremtiden som det jeg har og som ser muligheter i alt.

Nei, han skal være en naturlig del av hverdagen min fremover, så da er det viktig for meg å fortelle det her også.

Jeg sier det som han sa til meg for noen uker siden. Kjærligheten kan overraske…

Jeg er ikke singel lengre, og jeg har det helt fantastisk!

Klem Hilde, aka superfjortisen.

Bedremeg på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg


 

For et fantastisk menneske!

I midten av juni fikk jeg en melding i inboxen min på facebook.

Jeg hadde hatt en Livestream noen dager før hvor jeg snakket om hvor langt jeg har kommet på kort tid og hvilken prosess det har vært for meg de siste månedene etter jeg begynte med coaching.

For meg var dette viktig. Jeg ville snakke høyt om det. For å vise at det er mulig å gå videre, og at selv om man sliter med fortiden så kan man virkelig klare å fungere bare man jobber hardt nok med seg selv.

I livestreamen snakket jeg også om denne tatoveringen jeg har ønsket meg i mange år, og at jeg nå endelig hadde bestemt meg for hva jeg ville ha. Jeg var usikker på når jeg ville få mulighet å ta den, men den skulle på plass på et eller annet tidspunkt.

Jeg så for meg at kanskje om et års tid, hadde jeg den på armen…

Men så kom denne meldingen. Jeg kan ikke dele alt som ble skrevet med dere her, men jeg vil vise litt av det som sto.

Jeg hørte på live streamen din at du gjerne ønsket deg en tatovering og jeg vil gjerne som en gave, gi deg det. Du har kommet så utrolig langt, så du fortjener virkelig det.

Jeg husker jeg ble helt satt ut og felte noen tårer jeg ikke helt vet hvor kom fra. Det var så mange følelser jeg ikke helt skjønte meg på.

Hvorfor i alle dager vil noen jeg ikke kjenner gjøre noe så fint for meg? Det var min første tanke. For MEG?!  Hvem vil bruke av sine penger, for å gi meg noe jeg ønsker.

Helt vanvittig!

Og mens jeg leste videre tenkte jeg, Det må jo være tull.

Og før du spør- nei, dette er ikke tull- helt ekte og noe jeg ønsker virkelig å gjøre.

Jeg ble så ubeskrivelig glad! Og ikke bare fordi jeg endelig skulle få blekk på armen, men mest av alt fordi jeg hadde betydd så mye for noen.

Så nå sitter jeg her da. Med noe som skal følge meg livet ut. Som ikke bare forteller meg at «jeg er styrke» men som også forteller meg at jeg aldri må gi meg, og at det jeg gjør betyr noe for andre.

Tusen tusen takk Helena. For at du er et fantastisk menneske. 19 år og med et så stort hjerte. Det var en ære å få møte deg den dagen tatoveringen kom på plass. Jeg gleder meg til å se deg igjen! Vi har mye å snakke om ♥

Klem Hilde

Bedremeg på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg


 

Det er opp til deg nå

I går etter jeg var ferdig med all jobb, bestemte jeg meg for å ta en kjapp powernap før mini skulle hentes på dansecamp.

Jeg satt alarmen på telefonen en halvtime senere og sovnet med en gang jeg la hodet ned på puta.

Jeg våknet etter 10 min av en utrolig merkelig drøm. Bråvåknet!

I drømmen var jeg ute å kjørte bil med mamma. Det var den lille sorte bilen vi hadde når jeg var 20. Den jeg brukte mye tid i alene når hun ikke var i sine fulle fem. Men denne gangen var hun altså med.

Vi var i godt humør og vi lo sammen. Jeg vet ikke helt hvor vi egentlig skulle, men vi kjørte langs en landevei.

Etterhvert som vi pratet og lo merket jeg at hun ikke var helt stødig bak rattet og jeg ble mer og mer redd for at hun skulle svinge av veien. Hun befant seg plutselig i feil kjørebane og jeg måtte ta over rattet og svinge tilbake i rett felt. Jeg spurte forsiktig om det gikk bra. Ja sa hun, og lo det bort.

Det samme skjedde igjen, til andre siden. Jeg måtte ta rattet på nytt, og denne gangen ble hun sint og lurte på hva i alle dager det var jeg dreiv med.

Jeg turte ikke spørre henne om hun hadde drukket. Om hun var edru.

Men når det skjedde en tredje gang, glapp bare ordene rett ut av meg!

Har du drukket eller?!

Humøret ble brått snudd om og mamma ble forferdelig sint.

Før jeg viste ordet av det var vi på vei inn i en tunnel. Før tunnelen var det en brå sving. Hun slapp rattet og sa i siste sekund.

Nå er det opp til deg Hilde.

BAM! Og bilen som kan minne om en colabox, smadret rett i fjellveggen.

Jeg spratt opp i senga og skjønte ingenting. Alt var så virkelig. Så ekte.

Jeg har tenkt over det siden i går… og tror alle slike ting kommer for en grunn.

Jeg har bestemt meg for å legge ting bak meg. Noe jeg har jobbet med ganske lenge. Men nå har jeg også bestemt meg for å ikke la de vanskelige tingene fra fortiden være det som former bloggen min.

Selvfølgelig kommer det til å dukke opp noen innlegg der jeg skriver litt om hvordan det er å leve sammen med en mamma som er alkoholiker, men jeg vil ikke bruke mye tid på det. Dette er jo noe som har formet meg mye som person, men likevel er det ikke hele meg. Hilde er ikke bare et «barn av»

Jeg er også den glade, positive jenta som står på hver eneste dag for å komme meg videre. Hun som lever og ånder for de hun er glad i og som ikke gir seg før hun har oppnådd det hun ønsker.

For meg symboliserte denne drømmen det som har vært vs det som skal bli.

I så mange år har jeg prøvd å styre henne i riktig retning. Jeg har hjulpet til det jeg kunne, og midt i all dritten har vi også hatt tider som har vært fine. Men jo mer jeg har prøvd, jo vanskeligere har det blitt. Og til slutt tok alkoholen overhånd og jeg måtte ta et valg.

Det er opp til deg nå,

sa mamma i drømmen min, før det gikk rett i fjellveggen.

Så hvis jeg ikke tar tak i meg selv, lar fortid være fortid og heller jobbe med det som skal skje fremover og styrer riktig vei. Da går det galt.

Jeg har bestemt meg for å klare meg.

Jeg har valgt å gå videre ♥

Klem Hilde

Bedremeg på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg


 

Dette trenger du for å komme igang!

Nå er den over.

Eller, for de fleste er den over. Og siden vi nærmer oss 10 august er det mange som begynner å tenke på å ta tak i hverdagen igjen. Ikke bare jobb, sfo eller barnehage. Men også treningsbiten. Den lille ekstra timen vi burde bruke på oss selv, men som vi ramler litt ut av ved sommertider.

Som jeg skrev i dette innlegget er det ingen grunn til å ha dårlig samvittighet. Høsten kommer tidsnok, og er en perfekt tid for trening! Temperaturene synker og gjør det litt mer «levelig» å kunne trene utendørs.

Men så er det litt vanskelig og komme igang da, alltid.

For meg er det også hardt. Men heldigvis har jeg prøvd å holde det bittelitt ved like i sommer, slik at terskelen ikke har blitt sååå stor. Noe jeg selvfølgelig anbefaler alle å gjøre egentlig, men også har forståelse for at kan skli ut.

Men, jeg skal jaggu ikke skryte på meg alt for mye trening heller. Vi snakker noen lange gåturer, en styrkeøkt her og en løpetur der. Ikke noe rutiner eller harde uker akkurat.

Men! Nå er høsten snart her, og selv om jeg ikke trener for å stille i konkurranse eller generelt bli mere FIT, så er det viktig for meg å holde treningen på plass. Holde kroppen i form slik at jeg klarer hverdagens utfordringer. Og selvfølgelig fordi jeg syns det er så innmari gøy!

Det kan selvfølgelig være flere grunner til at du som leser dette ønsker å komme igang med treningen igjen (eller kanskje det er nå du skal begynne å trene for første gang?). Kanskje er det fordi du vil gå ned i vekt, stramme opp, bli sprekere, få mer overskudd og energi eller rett og slett fordi du syns det er GØY å være i aktivitet!

Uansett hva som er årsaken, så må du finne en grunn. Du må ha en god grunn til å trene. Hvorfor skal du gjøre det? Hva vil det gi deg? Og svaret du får der, må være viktig for deg.

Selv var jeg veldig langt nede. Jeg Hadde null energi, og jeg følte meg stor. Jeg kunne ikke gå i de klærne jeg ønsket å gå med. Dette gjorde også at jeg følte meg veldig lite som MEG. Den Hilde jeg ville være. Jeg var jo også deprimert på det tidspunktet jeg startet og jeg syns det var utrolig vanskelig å komme meg på treningssenteret.

Her var jeg like før jeg begynte. Mange har sett det før, men jeg må bare dele det.. Igjen og igjen, selv om noen bilder selvfølgelig er litt verre å dele enn andre.

Jeg ser ikke bare meg i en større versjon. Jeg ser en usikker jente som føler seg vanvittig ukomfortabel.

Poenget mitt er at hvis du ikke ser hvorfor du må sette igang, vil du aldri komme deg over dørstokken. Du må ha den klare grunnen til hvordan du skal komme deg igjennom denne forandringen. Har du den, så kan jeg love deg at du vil klare det!

Jeg bruker i dag mine erfaringer til å hjelpe andre. Noe av det som gir meg mest i hverdagen akkurat nå er å hjelpe andre å komme seg opp. Gi andre motivasjonen til å holde seg igang og aldri gi seg.

Som jeg pleier å si, den som gir seg er en dritt. Og det mener jeg virkelig. For du gir deg vel ikke?! Hvis du virkelig kjemper for noe du trenger så hardt. Noe du MÅ ha for å klare deg gjennom hverdagen. Da gir du deg ikke!!

Selvfølgelig kan det være at du trenger litt hjelp på veien, men der kan jeg steppe inn og få deg igang! Jeg kan til og med få deg til å holde deg der!

Det finnes ulike muligheter.

Denne uka har jeg et supertilbud på trening UT året 2018 i facebookgruppen min «sprekere hjemme»

Det vil altså si at du får binder deg til å komme i form nå fremover. ved å forhåndsbetale 1700,- for 4,5 mnd hvor du da faktisk får over 1 mnd helt gratis(pris for fire uker er 500,-).

Oppstart er søndag 19 august, med første hjemmetrening 20 august.

Les mer om sprekere hjemme HER 

Og har du evnt andre spørsmål eller ønsker å melde deg på, sender du en mail til bedremegpt@gmail.com så fort som mulig!

Dette er din sjanse til å komme igang hjemme i din egen stue eller ute i hagen. Alle programmene mine kan gjøres hvor som helst, med minimalt av utstyr eller tunge vekter hvis man heller ønsker det.

Jeg sier, GO FOR IT! Finn ut hvorfor, og gjør den forandringen du trenger.

Ps. I kveld kl 21.00 går jeg live på facebook for å ta snakke om dette og ta imot spørsmål fra dere. Titt gjerne innom!

Klem Hilde

Bedremeg på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg


 

Jeg måtte bryte midt i uka

Noen ganger må jeg bare stoppe. Ikke nødvendigvis fordi jeg gir opp, men fordi det er mange ting som spiller inn.

Det kan være fordi det blir tungt, fordi det blir tøft eller vanskelig. Eller rett og slett fordi det ikke går akkurat der og da.

Ikke ta det som et nederlag eller en skuffelse. 

Sånn ble det for meg denne gangen.

Helvetesuka gikk ikke sånn som jeg ønsket. Dessverre.

Det var litt hardt for meg å face det faktum at jeg ikke kunne gjennomføre, men jeg tok det ganske greit. Rett og slett fordi jeg har klart å tenke litt annerledes den siste tiden. Jeg har snudd hodet litt opp ned i forhold til der jeg  var.

Jeg klarte to av syv dager. Det er to dager mer enn ingen dager. Jeg var KNALL på noen områder, og jeg sto pokkern meg opp kl 05! Jeg var på treningssentet innen kl 08, og jeg fokuserte på jobb og hvordan jeg skulle strukturere dagene mine. Jeg lærte faktisk utrolig mye.

Det at jeg skulle gå inn i denne uka kom veldig brått på. Fordi jeg liker utfordringer og fordi jeg syns det er innmari kjipt å si nei til noe sånt når det kommer. Jeg tenkte, jeg skal gjøre mitt beste. Men siden uka allerede er litt fullpakka, kan jeg ikke ta det ille opp om det ikke går. Jeg skal gjøre det jeg kan! Og det er bra nok!

Jeg hadde allerede lagt planer for en av dagene, så bestemte meg at den dagen utgikk.

Det var helt ok.

Men så kom det jeg hadde fryktet. Kroppen min skjønte at jeg utfordret meg litt for hardt. Det ble lite søvn, jeg hadde ikke sjanse å få sove om kveldene, våknet flere ganger i løpet av natta og sleit med å sovne igjen. Så var det opp kl. 05 og inn i nye rutiner som kroppen min tydeligvis syns var litt…ja, sådær.

Så kom migrenen smygende. Et anfall som sto klar å venta på meg idet jeg åpnet øynene på fredag.

POW! Her er jeg! Og du skal herved ikke utfordre meg mer, var det som om den sa.

Jeg måtte bare legge meg igjen og sove til jeg våknet.

Fortsatt trøtt og vondt, men prøve å stå opp og fungere så best som mulig. Noe som var langt fra planen med tanken på målet for uka.

Jeg kjente at jeg bare måtte stoppe. Det ble faktisk for mye for meg. Jeg trengte å sakte men sikkert gå tilbake til hverdagen etter ferien. Ikke med verdens største BOOM! Jeg har tross alt en liten en jeg også skal ta vare på. En som trenger en mamma som er opplagt og frisk.

Noen vil kanskje si det er unnskyldninger.. Jeg vil si det er realiteten og innser at det rett og slett ikke var rett akkurat nå.

Jeg skal prøve igjen! Men akkurat nå, så tar jeg det for det det ble. Jeg sier ikke at jeg ga opp.

Det var bare litt dårlig timing.

Klem Hilde

Bedremeg på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg

 

Jeg er styrke

Du er så sterk Hilde.

Ord jeg har hørt mye av de siste årene. At jeg er sterk og viser så mye styrke ved å snakke høyt om ting. Styrke ved å stå i ting og jobbe med ting som mange syns er utrolig vanskelig.

Jeg syns også det er vanskelig, men jeg har lært vanvittig mye. Jeg har sett hvordan det å sette seg dypere inn i ting faktisk kan redde meg ut av et liv jeg ikke ønsker å være endel av.

Jeg vil være meg. Jeg vil ikke at livet mitt skal preges av andres dumheter. Andres uærlighet og idioti. Mitt liv skal leves ut fra hva jeg vil. Jeg skal kunne bruke mine resurser på best mulig måte og utnytte mitt potensiale til det fulle.

Jeg vil leve sånn som jeg vil.

Men når jeg har gått gjennom mye vanskelig, stått i ting som har preget meg så hardt. Da er det litt ekstra vanskelig og komme seg videre. Litt ekstra tøft å klare å reise seg hver dag for å leve på min måte. Men hver eneste dag siden 2013 når jeg startet denne reisen, har jeg kommet litt nærmere. Skritt for skritt.

I dag vil jeg fortelle dere litt om ordet styrke og hvorfor det nå befinner seg på armen min. Det er ikke uten grunn. Det er heller ikke bare fordi jeg er sterk eller fordi folk forteller meg ofte hvor mye styrke det ligger i meg. Det skjedde nemlig noe helt spesielt for noen uker siden.

Som mange av dere vet, startet jeg med coaching hos Peter i starten av Mai. Jeg var så imponert over de store forandringene som skjedde på kort tid at jeg ble bare mer og mer takknemlig for at jeg hadde funnet han.

Etter en periode med samtaler ville han gjøre en øvelse med meg. En øvelse han mente var riktig for meg der og da.

Øvelse ja… Jeg var skeptisk, som så mange er når det kommer opp slike ting. Men etter å ha sett de forandringene han har klart å få frem var jeg villig til å prøve.

Øvelsen gikk ut på å finne ut hva jeg egentlig vil med livet mitt, og hva som er min livsoppgave.

Fortsatt litt skeptisk… Livsoppgave liksom? Har jeg det?

Men jeg bestemte meg for å kjøre på og ble faktisk veldig nysgjerrig på hvordan dette ville ende.

Gjennom hele øvelsen skulle øynene være lukket. Jeg kom til å få tre spørsmål. Spørsmål jeg skulle svare på igjen og igjen. Jeg måtte si det første jeg tenkte på. Noe jeg i starten syns var litt spesielt. Men jeg tenkte det var best å gjøre som jeg ble fortalt og etterhvert viste det seg at svarene/ordene kom på løpende bånd.

Jeg følte at jeg fikk kontakt med noe mer, noe større, noe helt annet. Det var veldig merkelig, og veldig rørende.

Når det siste spørsmålet kom kjente jeg etterhvert at jeg ble veldig satt ut. Ordene fortsatte å komme, et etter et.  Jeg ble rørt på en veldig spesiell måte. Tårene presset på og det var noe av det sterkeste jeg har opplevd.

Når vi var ferdige og jeg åpnet øynene gikk vi igjennom øvelsen og hva den betydde. Jeg fikk høre alle ordene jeg hadde sagt, gjennom de forskjellige spørsmålene. Nok engang ble jeg helt satt ut. Det var så sterkt å høre MINE ord. Og sette de på plass på den måten. Hva de betydde og hvorfor de kom.

Det siste spørsmålet var det sterkeste og mest avgjørende for min del.

Jeg hadde sagt flere ord mange ganger, igjen og igjen. Uten at jeg selv la merke til det. Men det ene ordet utpekte seg litt ekstra.

Styrke

Og hver gang jeg sa det, knyttet jeg neven. Det også, uten at jeg la merke til det.

Jeg er styrke. Det er det JEG er. Min styrke, min livsoppgave.

Jeg kjenner nok engang, når jeg skriver dette at jeg blir rørt. Det høres kanskje merkelig ut, men det betydde utrolig mye for meg. Jeg fikk et helt annet syn på det jeg gjør og det jeg har vært igjennom. Hva jeg skal gjøre videre i livet og hva som skal få meg dit.

Siden jeg var 16 år har jeg hatt lyst på tattovering, men aldri turt. Frykten for å ta noe jeg angrer på eller noe som ikke betyr noe, som jeg må bære på kroppen resten av livet, har ikke vært helt fristende. Men med en gang etterpå, så viste jeg det. Styrke, det ordet sammen med annen viktig symbolikk, det skal på armen min. Asap!

Jeg skal fortelle mer om hva det andre betyr, men det viktigste av alt.

Styrke.

Ordet som forteller meg hver dag hvor jeg har vært og hvor jeg skal.

Jeg er styrke.

Jeg sier det igjen. Jeg var skeptisk til coaching. Men jeg trengte noe annet. Noe nytt. Jeg trengte akkurat dette. Nå er jeg på vei opp, i en fart jeg aldri før har sett maken til!

Jeg skal fortelle mer om denne øvelsen senere og hva den gjør. Men hvis du syns det høres spennende ut, så vil jeg absolutt anbefale deg å ta kontakt med Peter. Siden hans finner du her.

Og hvis du forteller at du har lest dette på bloggen min, vil han gi deg en helt gratis veiledningstime, sånn at du kan finne ut om dette kan være noe for deg.

Du MÅ ta tak i det. Ta den telefonen eller send den mailen. Gjør noe med det. Ta en sjanse. Det er lov å være redd, det er lov å være skeptisk. Men det er nettopp da mulighetene åpner seg.

Det var dette som funket for meg!

Klem Hilde

Bedremeg på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg

 

Magisk gode og luftige rundstykker!

Vil du vite hvordan jeg lagde de beste rundstykkene EVER?

Eller er det kanskje scones det heter nå i 2018?

Mine små er litt skeptiske med en gang rundstykker eller brød inneholder hele korn eller frø. Dermed var det bare å ta frem kjøkkenmaskin og sørge for at alt ble godt knust.

Dette ble ikke annet enn helt magisk!

rundstk

Selvfølgelig vil jeg dele denne fantastiske oppskriften med dere! Og jeg anbefaler de virkelig. Hele familien her digger dem!

Denne oppskrifta er til ca. 8 rundstykker, men bare doble den eller tredoble evnt. Så blir det flere!

Dette trenger du til disse NYDELIGE rundtsykkene:

  • 200 gram Havremel (har du ikke det, kan du ta havregryn i en blender/kjøkkenmaskin)
  • 200 gram speltmel
  • 2 egg
  • 6 ss cottage cheese
  • 2 store klyper salt
  • 1 ts bakepulver
  • 4 dl vann
  • 2 ss olje
  • 4korn blanding eller havregryn til «pynt»

Stekovn settes på 200 grader (ikke varmluft)

Jeg blandet alt i en kjøkkenmaskin (med kniv). På denne måten blir også cottage cheesen most godt sammen med resten. Deigen skal være litt seig og rennende. Ha deigen i store muffinsformer (husk og smør dem godt med olje eller smør), og fyll halvt opp.

Strø over 4 korn blanding (eller havregryn).

Sett i ovn, og la de steke i ca 40-45 minutter.

Det er tydelig forskjell på hvor lenge stekovnene vil bruke. De kan taes ut når de er gyldne og fine (De blir litt brune i fargen pga eggene, og da er de perfekte!) Du kan gjerne skru på varmluft de siste ti minuttene, men da MÅ du huske på å følge ekstra godt med.

rundstk2rundstk4

Så fantastisk gode!

Et lite tips om du skal ha disse til suppe. Strø litt havsalt på toppen før du setter de inn til steking. NAM!

De blir fantastisk luftige og gode!

Rundstk3

Barna elsker dem like mye som mammaen! Anbefaler deg å LAGE MANGE!

Funker supert til både frokost, lunch, kvelds og som tilbehør til middagen.

Del gjerne innlegget om du kunne tenke deg og prøve disse!

Ha en nydelig dag.

Klem Hilde

Bedremeg på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg