Sliter du med et behov for å spise noe «godt» foran tvn om kveldene? SE HER

Okei folkens! Dette er ingen hemmelighet, men likevel så skal jeg komme med en liten confession.

Når ungene er i seng om kvelden, er det sjelden jeg gjør annet enn å se på TV. Jeg har brukt hele dagen til å jobbe, lage mat, gå hit og dit, trene, rydde, vaske, brette klær osv osv. Og ja.. her er det sikkert flere av dere som kjenner dere igjen.

Jeg er så dønn sliten at jeg tar meg i å glede meg til å kunne lene meg tilbake i godsofaen med joggisen på og apple-tv kontrollen i hånden. Altså, dette er tiden for MEG.

Og da velger jeg ofte underholdning i form av tv-serier.

Men… Når denne såkalte underholdningen har startet, kommer behovet.

Jeg MÅ ha noe.

Noe å spise på. Mat, godis, potetgull, kjeks. Whatever! Helst noe søtt eller salt som egentlig ikke er lov. Det er jo det jeg alltid har mest lyst på.

Men, hvor kommer egentlig dette behovet fra? Hvorfor er det sånn at hver gang jeg setter meg foran tv’n kommer det behovet for å spise eller «kose meg» med noe.

Har du det på samme måte?

Da skal du få høre hva jeg har funnet ut, og hvilke grep jeg har tatt!

Her i huset har vi spist foran tvn så mange ganger på kveldstid at det rett og slett har blitt en VANE! Kroppen forventer at når den ræva slenges nedpå, da skal det etes! Da skal det være endten kveldsmat, godis eller potetgull og dip. Behovet har blitt så stort, fordi jeg selv har gjort det til en rutine.

Dummeste rutinen jeg noengang kunne funnet på!

Men! Det finnes noen grep om man ønsker å endre på disse dumhetene. Dette har jeg gjort denne uken:

Kveldsmat spises ved kjøkkenbordet. Ikke foran tvn. Når jeg slenger meg i sofaen, tar jeg med meg et glass vann eller pepsi max. Tar en slurk hver gang behovet kommer. Det er så enkelt. Spis deg mett før du setter deg ned. Kroppen MÅ ikke «kose seg» med noe hver kveld. Du MÅ ikke ha noe. Det er en illusjon du har skapt.

Den første kvelden var verst, siden dette har vært helt ute av kontroll i mange uker nå. Usunn «kos» flere ganger i uka har økt behovet. Men etter dag en ble det lettere og lettere. Og vips så har jeg skapt en ny rutine kroppen kan leve med uten å få abstinenser!

Så hvis du sliter med dette mat eller kose-seg-behovet, prøv å lag deg nye rutiner.

Takk for at du leste.

Klem Hilde ♥

Følg meg gjerne på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg


 

Å leve med en hemmelighet

Ingen må få vite det…

Det vil ødelegge meg. De vil stenge meg ute.

Det er flaut, og jeg føler meg helt jævlig.

Jeg kan ikke si noe.


Når jeg var yngre levde jeg i en helt annen verden enn det jeg gjør i dag. Hver eneste dag var jeg bekymret, redd og ensom. Samtidig måtte jeg ta vare på meg selv, være sterk og klar for kamp til enhver tid.

Jeg levde med en hemmelighet. Jeg hadde ingen å snakke med om det jeg sto i. Det var ingen som kunne hjelpe meg.

Vennene mine var der, og jeg vet faktisk ikke hva jeg skulle gjort uten «gjengen min» ♥ men jeg ville ikke belaste dem med mine bekymringer. Det var for flaut å fortelle hvordan det egentlig var. Hvordan det så ut hjemme når periodene var ille. Hvordan mamma ramlet rundt i huset de dagene ting var som verst. Hun var alltid godt likt av vennegjengen min, og jeg ville holde det sånn.

Jeg ville beholde de koselige kveldene jeg og kompisene kunne sitte hjemme hos meg å se på tv mens mamma trallet rundt og lo. Alle syns hun var så hyggelig. Alt var så greit når hun ikke var på fest.

Men så måtte jeg komme på dårlige unnskyldninger de gangene mamma hadde stengt seg inne på sin egen «fest» med flaska på nattbordet. Jeg visste aldri når hun kom ut, og hvordan hun kom ut. Ingen andre enn jeg måtte være vitne til hvordan det var.

Jeg tenkte ikke så mye over det på den tiden. At det var en hemmelighet jeg måtte skjule. Jeg la ikke så mye mer i det enn at sånn var det og det var ikke noe å gjøre med den saken. For meg var det jo normalt. For meg var dette hverdagen.

Usikkerhet og redsel.

Ensom og alene med en mamma som drikker. Uten noen andre å dele med. Ingen som forsto hvorfor jeg nok en gang ikke kom på skolen.

Det var helt greit.

Jeg lærte meg å svelge det, og jeg stengte alt inne i det jeg lukket døra hjemme og dro ut. Jeg hadde det fint, for meg selv. Men følte meg ofte som en udugelig dritt.

Jeg var ung og måtte flytte for meg selv veldig tidlig. Jeg klarte ikke komme meg på skolen og hadde ingen fornuft når det gjaldt penger. Ingen lærte meg hvordan jeg skulle takle å komme over i det ansvarsfulle voksenlivet.

Jeg viste alt om hvordan jeg skulle klare meg selv. Men likevel, var det så utrolig vanskelig når jeg måtte ut å jobbe for å overleve. Når ingen viste hvorfor. Når jeg misslyktes gang på gang. Når alt jeg hadde av penger var overtrekk på visakortet.

Å leve med en hemmelighet gjorde meg mer ensom en jeg noengang skjønte.

Men det var vanskelig å  dele…

Samtidig som det var vanskelig å ikke kunne si HVORFOR.

Men det er først nå jeg innser hvor vanskelig det faktisk var. Nå som jeg endelig har åpnet meg. Nå som flere tusentalls personer har hørt min historie. Nå som alt endelig er ute i lyset.

Det er så viktig å dele. SÅ viktig å sette lys på ting som er TABU. Ting vi «ikke snakker om» må snakkes MER om.

Livet har så mye fantastisk å by på. Vi må ta vare på hverandre.

Ikke alle kan forstå, og kanskje noen vil vike unna. Men tro meg. De som virkelig bryr seg, vil komme enda nærmere ♥

Takk for at du leste.

Klem Hilde

Følg meg gjerne på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg

 

Havremuffins med OST

Når du er sulten og ikke har noe i kjøleskapet…

Eller, du tror du ikke har noe.

Det er SÅ kjipt!

Men sannheten er at det lille du har kan trylle frem noe fantastisk godt! Slik som jeg gjorde for et par dager siden.

Jeg sørger for å alltid ha havregryn, cottage cheese og egg i skapet. Da vet jeg at det finnes muligheter uansett.


Nå skal du få en nydelig oppskrift hvor du kun trenger disse tre ingrediensene, men adder du et par til, blir det ekstra digg!

Havremuffins med ost

Dette trenger du til tre stk:

  • 1 egg
  • ca 10-12 ss havregryn
  • 2 ss cottage cheese
  • 1 klype havsalt
  • 1/2 dl vann
  • 3 ss revet lettost

Bland sammen egg, cottage cheese, salt og havregryn. Bruk stavmikser. Ha i vann og rør inn. Til slutt river du 3 gode spiseskjeer lettost. Bland to av dem inn i røren og spar den siste til «pynt»

Bruk silikonformer hvis du har, eller smør papirformer GODT.

Fordel røren i tre former, og topp med havregryn og ost. Crynchy ost er vanvittig digg!

Stek midt i ovn på 200 grader i ca 15-18 min. Tiden kommer veldig an på hvordan komfyren din er. Følg med, og ta dem ut når de ser ca sånn ut

Og hvorfor tror du jeg anbefaler silikonformer? Jo! For selv om jeg smurte formene mine godt, var det nemlig ikke godt nok denne gangen heller. Her var det vanskelig å få de ut av formen uten skade.

Men litt skade gjør ikke forskjell for smaken sin del! Disse ble utrolig gode, og den ostesmaken passer utrolig godt sammen med sukkerfritt syltetøy! NAM!

Det tar ikke lang tid å lage noe ekstra godt til frokost!

KOS DEG ♥

Klem Hilde..

Følg meg gjerne på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg


 

Når er det greit å si stopp?

Det er så digg når du endelig kommer opp fra gropa, når tankene er på plass og du er klar for å erobre verden!

Da mener jeg selvfølgelig de to uendelige månedene med skader, dårlig motivasjon og ferie. De månedene hvor du ikke har klart å gi alt, fordi andre ting måtte trå foran.

Jeg var så klar! Sååååå klar for å kjøre på etter påske.

Jeg hadde til og med valgt meg en dag.

Lørdag.

Og ja, jeg startet denne dagen med det jeg klarte å gjennomføre.

Men nå.. Igjen. Er det altså stopp. Nå sitter jeg her med skjegget i postkassa og får ikke lov å trene overkroppen.

1 treingsøkt fikk jeg til. En stakkars ussel halvhjerta treningsøkt på bein og kjerne.

Men det var etter jeg ødela meg.

I en LANG uke gikk jeg å trodde jeg hadde nådd det høyeste punktet av stølhet armene og skuldrene mine kunne tåle. Jeg kan nemlig med hånden på hjertet si at jeg ALDRI før har vært så støl i overkroppen.

Men nå skjedde det altså. Etter økta med kjendis-PT fra USA.

Er det hans feil?

Njæææ… Det ville kanskje føles naturlig og skylde på pt’n som står å skriker at å gi seg ikke er en mulighet, og hvis han ser du jukser så må du starte på nytt. Altså, du tør jo ikke annet enn å fullføre.

Og når hele PT stabben er ferdig og sitter å heier på deg, så kan du ikke akkurat gi deg? Eller?

Jeg tenker sånn. Jeg gir meg FAEN ikke før jeg er ferdig. Klarer de andre det, så skal pokker meg jeg og fullføre.

Men nei. Det er jo ikke Mr. Superduper-hollywood-kjendis-pt sin feil at jeg er helt ødelagt. Han kjenner jo ikke meg og mine grenser. Han har jo aldri møtt meg før. Han vet jo ikke at jeg aldri har tatt tricep-pushups. Ikke vet han at jeg nettop har kommet meg etter en skadet skulder heller.

Dette burde jeg nok gitt beskjed om. Jeg burde ha svelget stoltheten og bare sagt det rett ut som det var. Jeg burde stoppet når jeg kjente kroppen ikke taklet mer

Det var jo sinnsykt tungt, og jeg klarte såvidt den siste reppen. SÅVIDT. Men jeg kjente jo at hele kroppen var ødelagt.

Og nå.. akkurat en uke etterpå, måtte jeg ty til behandling igjen. Jeg måtte ta en rolig kveld samtidig som overkroppen skal være i bevegelse. LETT! Ehh.. NEI!

Men det er harde fakta.

Av og til pusher jeg grensene litt for hardt. Nå er det nok! Nå blir det høyreps og mye mobilitetstrening frem mot sommeren folkens!

Og et lite råd til deg.

Lær deg å kjenn kroppen din. Endten du trener alene eller med PT. Test grenser, push deg selv, men ikke gå for langt. Ikke løft tyngre enn du klarer. Ikke ødelegg det du har begynt på! Og viktigst av alt. Hold deg til den gode teknikken!

Takk for at du leste.

Klem Hilde ♥

Følg meg gjerne på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg


 

Hva gjør jeg når jeg faller helt ut og mister motivasjonen?

Det er slutten på en lang, slitsom og rørende søndag. Helgen er snart over, og mandagen titter rett rundt hjørnet. Jeg tenker på de siste ukene. Alle de tunge dagene, uten energi eller lyst til å trene. Uten noe som helst motivasjon til å gjøre annet enn å bare være til.

Det føles litt som jeg har levd i en boble av unnskyldninger. Alle for å slippe å miste enda mer energi.

Jeg har ikke orket å planlegge, jeg har ikke orket å tenke på hva jeg har spist. Alt har rett og slett bare vært litt ekstra dritt nå som det har vært så mye i hodet mitt.

Gidder jeg mer? Hvordan skal jeg orke å løpe? MÅ jeg spise så forbaska sunt hele tiden?

Men… så tar jeg meg i det, og forstår hvorfor de tankene kommer. Vanskelige tider… Mye å tenke på, og mye å gjøre. Jeg er bare et menneske, jeg blir sliten jeg også! Men det er rom for alt! Og det er også rom for at noen uker fylles med annet enn trening. Sånn som de siste ukene.

Men, hva gjør jeg da? For å finne tilbake treningslysten og ikke falle helt ut?

Jeg lener meg tilbake, og ser igjennom telefonen min. Jeg blar i bilder og gamle blogginnlegg, finner inspirasjon i meg selv rett og slett. Jeg ser hva jeg har oppnådd, og jeg ser at jeg har klart å jobbe meg frisk.

Det er DER jeg skal holde meg! FRISK! Jeg skal ikke bli den jenta til venstre på bildet.

Deprimert, trist og ensom med elendig selvtillit, i et forhold som bare gjorde meg enda dårligere…

Det tenkte jeg den dagen jeg så meg selv i speilet. Den dagen jeg fikk diagnosen deprimert.

Jeg tok tak, kom meg ut og jobbet meg mot bildet til høyre.

MEG.

Det er hun jeg skal være. Hun som er sterk. Ikke bare utvendig, men også innvendig. Hun som har energi nok til å være en god kjæreste og en god mor for sine små. Hun som smiler og ler når noe er morsomt. Hun som står på kjøkkenet hver dag og lager mat fordi hun syns det er gøy! Hun som legger seg om kvelden med et smil om munnen, fordi hun er lykkelig.

Jeg har sagt det mange ganger, men sier det igjen. Trening er så vanvittig mye mer enn bare kropp og utseende. Trening har hjulpet meg å finne tilbake til MEG igjen.

Og nettopp derfor, gir jeg aldri opp det som gjør at jeg føler meg bra.

Derfor lar jeg en dårlig periode passere, uten å sitte igjen med et hav av kjipe følelser.

Jeg har stoppet på en stasjon i noen uker, men er strax klar for å gå på toget igjen og fortsette reisen!

Livet er så mye bedre når du kan leve det sånn som DU vil!

Takk for at du leste

Klem Hilde ♥

Følg meg gjerne på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg


 

Hva syns dere om den nye meg?

Det var helt i starten av sommerferien 2014. Langt oppe på fjellet, på leirskole sammen med jenta mi.

Vekkerklokka ringte for å få oss opp til frokost. Jeg stubbet ut av senga i halvblinde for å finne brillene mine, og deretter telefonen for å slå av alarmen

KNAS…

Jessda! Der var brillene. Meeeeeeeen ikke lenger særlig brukbare etter foten min tok imot et rimelig heftig, hardt brillepar mot et enda hardere gammelt tregulv.

I dag.. nesten tre år senere, hadde jeg endelig mulighet og råd til å hente ut ikke bare et par, men to par flunke nye briller!

Herreguuuud så glad øynene mine skal bli nå som de slipper å gå med linser konstant! 3 år med KUN linser er ikke bra… I hvert fall ikke for disse øya som sitter mye med mobil, pc og generelt bruker skjermen rimelig ofte.

SÅ, hva tror dere om den nye meg og mine to (!!) par nye briller?

Øynene mine digger det! Og jeg likte dem utrolig godt jeg også! Jenta mi mente de var så kule at jeg til og med kunne ha dem på fest! Hohhoo!!

Nå skal jeg og brillene mine avgårde å gjøre vår plikt på håndballdugnad.

Ps. Innlegget er ikke sponset! Brillene er fra Specsavers. Øverste par fra Kylie Minouge eyewear, og nederste er fra Gant.

Håper dere får en knall søndag!

Klem Hilde ♥

Følg meg gjerne på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg


 

Hjem kjære rot

Jeg kommer inn døren og ser rett bort på kjøkkenbenken.

Den er ganske liten den benken.. Eller, de to benkene. For det er jo en på hver side. Og ja, det er ikke store greiene.

Kjøkkenet mitt er ALT for lite, og nok en gang rotete!

Alt for lite skap og benkplass gjør at det aldri blir ryddig. ALDRI!

I går ryddet jeg to ganger, og likevel var det kaos når jeg gikk i seng. Totalt kaos med kopper og kar, tomflasker, krydderglass, brød, vitaminer, kaffemaskin og masse annet ræl. Det er egentlig utrolig hvor mye det er plass til på det lille kjøkkenet!

Jeg henger fra meg jakken i gangen og går videre innover i leiligheten…

Jeg tar meg selv i et skikkelig høyt SUKK. Vinduskarmen som er sååå fin og hvit, renner over av papirer, påskekyllinger fra barnehagen, proteinpulverbokser, en knust telefon, et par permer, servietter og noen uskyldige pyntegjenstander som på ingen måte pynter opp. De bare ligger der som endel av rotet.

Jeg slenger fra meg veska og går til badet via… ja, hva kaller man det? gang nr.2? hallen? Tørkerommet? biblioteket? Kleskapet? lekerommet? Eller kanskje boden? Finnes det et rom for alle de tingene? Isåfall er det nettopp det rommet jeg skal frem til. Her har vi nemlig alt i ett… Leiligheten min har ingen bod. Så her ligger alt du vanligvis putter inn på et mørkt rom i kjelleren sammen med tørkestativ, peis, bokhylle og div div.

Rotete… ja.

Kaos..ja.

Blir jeg litt frustrert innimellom? Ja, det hender.

Badet renner over av klær. Det blir seriøst ALDRI tomt! Av og til lurer jeg litt på om vi har ubudne gjester som kommer å vasker klærne sine her. Uansett hvor mye og ofte jeg vasker, henger opp og bretter klær så fylles det på.

Jeg elsket at badet var stort den dagen jeg flyttet inn i leiligheten. Plass til mer skittentøy, hurra!

Jeg setter på en klesvask og går ut igjen. Forbi alt rotet.. Forbi det rommet uten navn, inn i stua. Stua er der jeg trives. Der jeg ER.

Kjøkkenet kan ikke se sånn ut. Det må ryddes.

Det tar meg ca 15 minutter før kjøkkenet ser ok ut igjen, og jeg kan sette meg ned.

Dagen går sin gang… Unger hentes, middag lages, hit og dit på fritidsaktiviteter, lekser, jobb, kveldsmat, dusjing, lesing, trøsting på den ene, så er det nr to sin tur… Klokka er 21.30.

Jeg setter meg ned på stua… Puster. Jeg ser bort på rommet uten navn, og skulle ønske jeg hadde en skyvedør så jeg bare kunne lukke det.

Jeg bestemmer meg for å gi F! So what om det ligger uparede sokker på gulvet.

So what om klesvasken ble tørr for et døgn siden, og egentlig burde brettes.

Jeg stenger det ute. Jeg nedprioriterer å bruke kvelden på å rydde. Det er faktisk ikke så nøye. Akkurat nå trenger jeg tid til meg selv. Jeg trenger tid til å være på det stedet jeg trives.

Jeg tenner lys, lager meg en liten skyvedør i hodet mitt, stenger rotet ute og koser meg.

Hjemme hos meg vises det at det bor folk. Det vises at det er barn her, og en voksen (innimellom to) som kanskje syns det er litt dritt at vi ikke er superryddige mennesker…

Men er det egentlig så nøye?

Jeg har bodd i kaos i mange år sammen med en mor som til tider ikke så forskjell på en grøtkasserolle og et askebeger. Jeg har levd i søppel og dritt, tørket oppkast og helt ut vin.

Ryddig er det siste ordet jeg vil beskrive den tiden med.

For meg er ikke et strøkent hjem på førsteplass over hva jeg prioriterer. For meg finnes det viktigere ting. Jeg trenger ikke ha det strøkent for å finne roen. Jeg må ikke ha blomster på bordet for å få en fin kveld.

Det hadde vært innmari koselig selvfølgelig, men med mindre jeg får et par timer til i døgnet eventuelt en magisk dose med energi, så blir det nok litt sånn fremover.

Jeg er kanskje ikke den mest ryddige personen på planeten.

SO what?

Hjemmet er der hjertet er, er det ikke det de sier?

Takk for at du leste!

Ha en fin fredagskveld.

Klem Hilde ♥

Følg meg gjerne på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg


 

Hvorfor gjorde vi ikke dette da jeg var barn?

Vekkerklokka ringer kl 06.30 og jeg er absolutt ikke klar for å stå opp.

Etter en urolig natt hvor jeg sovnet alt for seint er ikke kroppen helt klar for en ny dag.

Vanligvis kan vi sove til 07.30 med god samvittighet, men i dag er det mye som skal forberedes.


Jenta mi går i 6 klasse.

Snart klar for siste år på barneskolen!

Det er helt vilt hvordan tiden flyr avgårde, og den lille jenta vokser alt for fort.

I dag har klassen til jenta mi kantine på skolen. Det vil si at alle elevene skal ha med seg 30 enheter av en planlagt bakst eller rett for å selge til andre elever på skolen. Pengene går til klassekassen som brukes til sosiale events for elevene eller oppsparing til leirskole i syvende.

Selv om jeg må opp kl 06.30 for å steke 30 vaffler, syns jeg dette er helt topp! Tenk at de får lære verdiene i å jobbe for pengene. At de får bruke en dag til å forberede, selge og stå for maten til hele skolen. Ikke bare er det gøy, men så lærerrikt!

Som mamma er det jo min oppgave å sørge for at disse vafflene blir klare. Jenta mi mente vi kunne steke dem i går kveld, men siden vi begge ble enige om at ferske vaffler smaker best, var det bare å starte dagene ved vaffeljernet i dag mårrest!

Jeg kan ikke huske at jeg noengang gjorde slike ting på skolen som barn. At vi tjente penger til klassekassen på denne måten. Da måtte foreldrene betale et fast beløp hver mnd (Eller var det hvert halvår?). Vi barna kom med hundrelappene i penalet og leverte til læreren som krysset av for betalt på listen sin.

Hvor er lærdommen i det?

Hvilke verdier skaper man om det eneste man gjør er å hente pengene fra et sted for så å levere dem til et annet?  Hadde vi for late foreldre? For lite kreative lærere? Eller var det bare skolen jeg gikk på kanskje?

Jeg stiller gladelig opp for at barna mine skal lære verdien av ting. Og det å spare for å kunne kjøpe seg noe eller gjøre noe gøy sammen med andre er noe jeg mener barn har veldig godt av.

Disse to har i hvert fall aldri vært annet enn fornøyd når de har spart opp penger hjemme for å kjøpe seg noe nytt!

Hva gjør skolene deres for å samle inn penger?

Takk for at du leste…

Klem Hilde

Følg meg gjerne på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg

 

Jeg har bestemt meg for å komme HJEM

Jeg var redd det skulle bi skummelt. Redd for å ikke kunne komme hjem til min egen by uten å sitte igjen med dårlige opplevelser og angst for å gå ut.

Jeg har ingen mamma og pappa lengre. Og det er greit. Begge bor i Mosjøen, noe som gjør det vanskelig for meg å finne roen når jeg er der oppe.

Jeg har tatt et valg for å beskytte mine små fra opplevelser jeg selv har hatt. Jeg har bestemt meg for at fremtiden deres skal være trygg.

Jeg har lært meg å leve uten en familie over meg, jeg har skjønt at jeg må klare meg selv. Jeg må skape mine egne tradisjoner, jeg må skape mine egne minner med min lille familie. Barna og kjæresten min.

Så hvorfor i alle dager skulle jeg bruke ferien min på å reise dit? De få dagene jeg hadde til å kunne finne roen og slappe av.

Hvorfor prøve å stå ansikt til ansikt med fortiden og angsten?

Dette er byen jeg vokste opp i. Dette er byen jeg har bodd i nesten hele livet. Selv om jeg har vonde minner herfra, har jeg også gode. Jeg vil ikke miste det lille jeg har igjen av meg selv. Jeg vil ikke miste byen min.

Er det jeg eller dem som burde kjenne på angsten? Er det jeg som har ødelagt familien min? Er det jeg som har ødelagt for dem? NEI.

Jeg har jobbet med det vonde. Jeg har blitt sterkere.

De 6 dagene jeg var hjemme denne gangen, var de beste dagene jeg har hatt der oppe på mange år. Jeg kan ikke huske sist jeg slappet så mye av.

Jeg gråt når jeg dro… Fordi det var så godt å endelig kjenne den følelsen. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så hjemme.

Derfor har jeg bestemt meg for å komme HJEM! Igjen og igjen!

Oftere, mye oftere. Uten en dårlig følelse, uten angst for å være meg selv, uten å låse meg inne. Jeg har bestemt meg for at ingen skal få lov å ta fra meg det jeg har igjen av meg selv. Byen min.

HJEM ♥

Takk for at du leste..

Klem Hilde.

Ps. Les innlegget «hjem til Påske» HER

Følg meg gjerne på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg


 

Superhyggelig overraskelse!

Det har vært en uforglemmelig påske!

Ingen tur på fjellet eller ski på beina, men mange gode samtaler og minner. Sol i fjeset, frisk vind og lange men fine bilturer med fantastisk utsikt og nydelig vær.

En god miks der altså!

I kveld avslutter vi påskeferien med en siste utskeielse. Hotellovernatting i Trondheim. Vi stoppet her på vei opp, og siden det er biiiittelitt langt å kjøre, så bestemte vi oss for å ta en stopp her på tur ned også.

I kveld er det bare meg og min kjære… En pizza fra peppes og dette påskeegget!

Takk til Comfort Trondheim for superhyggelig overraskelse!

Nå skal vi kose oss.

I morgen kommer litt mer om hvordan det var å komme «hjem» og hvor vanskelig det ble å dra…

Ha en fin kveld.

Klem Hilde

Følg meg gjerne på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg