Jeg elsket det jo, så hvorfor ble det sånn?

Klokka er snart 12 og jeg sitter fortsatt med kaffen i hånda og morgenkåpen på. Den stygge vettu… Den som har fått litt for mye oppmerksomhet på snapchat.

Men den funker. Og i dag funker den ekstra godt! Jeg har fri… Barnefri that is. For jobbfri har jeg vel egentlig aldri.

Men så sitter jeg her og ser ut. Snøen henger som store spøkelser ned fra trærne. Det er helt vill stemning ute nå om dagen.

På tv skjermen har jeg ordnet meg ny skjermsparer. Det går i en slags rullende fremvisning av bilder. Bilder av snø, fjell og snowboard. I går kveld når jeg satt her med vinen min, fikk jeg nemlig akutt lyst til å kjøre brett, så jeg fant frem litt bilder fra nettet og fikk de opp på tvn. Jeg har ikke kjørt på ca 15 år. Noe jeg er utrolig lei meg for. Jeg elsket det jo. Så hvorfor ble det sånn?

Fordi jeg ikke har prioritert meg selv på veldig mange år. Jeg har ikke sett at JEG trenger å gjøre ting for meg. Ting jeg syns er gøy.

Jeg hadde en plan om å bli flinkere på dette i 2017, men dessverre skjedde det så mye i livet mitt på det tidspunktet at jeg faktisk nok engang  nedprioiterte meg selv litt for mye.

Når skal det bli slutt på dette?!

Vel… Jeg kan si hva jeg vil, men hvis jeg ikke GJØR noe så vil jeg sitte her og fortsette i akkurat samme løypa. Det blir muligens ikke en tur ut på brett i helga, siden jeg skal bo midt i Oslo, men snart! VELDIG snart skal jeg leie meg et brett og gi litt faen i hva jeg har på meg, bare for å komme meg ut å prøve meg i bakken igjen! Imens, drømmer jeg meg litt bort på favorittbutikken, og det kan du også gjøre. Bare klikk på bildene for å komme direkte til produktet.

Dette er det jeg hadde valgt om jeg kunne velge fritt fra Ridestore.no

Nå skal jeg planlegge NÅR og hvor jeg skal. Men hvem skal jeg ha med? Jeg kan jo ikke dra alene?

Har du kanskje noen ideer?

Klem Hilde

Følg meg gjerne videre på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg

 

Okei. Nå gjør jeg det!

I dag kunne jeg sove lenge!

Selvfølgelig… Alt er jo relativt. Men når du er i seng før kl tolv og får sove helt til halv ni! Da er det lenge i min verden altså.

Før jeg la meg, dobbeltsjekket jeg når flyet til tolvåringen skulle gå i dag. Det var ikke kl 11 som jeg trodde, men klokka 12. Jeg tenkte inni meg, OH MY GOD! jeg kan sove en hel time lenger! For en luksus.

Og ja, det føltes virkelig luksus.

Etter jeg sto opp var det enda flere ting som dukket opp for meg.

Etter de har fylt 12 år får de nemlig ikke assistanse (barn som reiser alene) på fly. Jeg får derimot følge henne til gate til hun er 15. Men når hun plutselig flyr som ungdom, er det desto ferre ting å tenke på. Vi MÅ ikke sjekke inn minst en time før flyet går (selv om vi gjorde det likevel), vi MÅ ikke fylle inn de skjemaene vi alltid glemmer å fylle inn før vi drar (fordi vi sjelden har de liggende hjemme), og jeg MÅ ikke vente på flyplassen en evighet for å se flyet ta av.

Jeg kunne altså dra hjem med toget på samme ruter billett som jeg dro med! Det tror jeg aldri har skjedd før!

Men, mens jeg satt der og venta på toget… Helt alene. Uten barn. SÅ begynte jeg å tenke på hva jeg egentlig skulle gjøre når jeg kom hjem. Og hva jeg skulle gjøre resten av helgen? På lørdag har jeg avtalt å gå på en fest sammen med ei venninne (noe jeg gleder meg vilt til! En fest hvor jeg kun kjenner en person og resten er ukjente mennesker. Loveit!) Men, hva med resten av helgen? Og i kveld?

Jeg tok toget og bussen hjem. Lagde meg en slags blanding av sen lunch/tidlig middag, så på en episode av «Master of none» Og sovna. Våkna en time senere og tenkte, shit! Jeg sovna! Helt til jeg to sekunder senere kom på at… HEY! So what? Jeg skal jo ikke gjøre en dritt i dag uansett.

Så begynte jeg å tenke litt igjen. Jeg skal jo være i Oslo på lørdag. Det er så stress med tog og buss frem og tilbake. Hvorfor skal jeg ikke bare nyte denne helga litt ekstra og booke meg inn på hotell?

So I did!

Og du… Ikke bare lørdag til søndag. Men jeg kjørte like greit på med å booke meg inn hele helgen!

På den måten får jeg slappet skikkelig av. Jeg kommer meg ut av leiligheten. Jeg slipper å tenke på og lage mat, rydde, vaske klær og tømme oppvaskmaskin.

Som jenta mi sa før hun dro. Nå blir det deilig for deg mamma. Tenk så mye mindre klesvask og oppvask det blir når vi er borte!

Og ja, nå kan jeg love dere jeg skal nyte. For hele helgen skal jeg ikke gjøre annet enn å kose meg!

Fordi jeg fortjener det.

Takk for at du leste.

Klem Hilde

Følg meg gjerne videre på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg


 

Vinner av trådløst headset!

Hei dere!

For et par uker siden fikk jeg gleden av å teste ut et trådløst headset fra Jaybird. Jeg har blitt totalt avhengig av å trene med bluetooth og får rett og slett ikke til med disse ledningene lengre.

Jeg er superfornøyd med lyden i disse og var såå glad når jeg fikk lov å gi bort et par til en av mine følgere!


Før jeg forteller dere hvem vinneren er vil jeg bare fortelle dere litt om mitt nye treningskonsept «sprekere hjemme»

Nå kan du nemlig komme igang med treningen hjemme i din egen stue! Og jeg lover deg, sliter du med motivasjonen er dette stedet og starte! Jeg skal ikke skrive så mye i dette innlegget, men sende dere videre HIT hvor du kan lese mer om hva andre medlemmer sier, og hvorfor dette er så utrolig BRA! Ps. se bort fra datoer i innlegget, men send mail til bedremegpt@gmail.com for å høre om eventuelle nye datoer.

Tilbake til vinner av headset!

Jeg har trukket en tilfeldig kommentar og vinneren er:

Gratulerer så mye til Jorid Irene Kobæk Larsen! Send meg en melding på facebook, så skal jeg sørge for at premien kommer din vei!

Til dere andre. Tusen takk for at dere joinet! Håper dere vil følge meg videre både på blogg, snapchat (bedremeg) og instagram(bedremeg).

Ha en nydelig kveld. Klem Hilde

 

Det er jo ikke barna sin feil

Vel hjemme etter 6, 5 timer på farten. Nok engang uten bil og med en melkerutebuss som alltid er like hyggelig å ta. Okei. Noen ganger er den faktisk helt grei. De gangene jeg har musikk på øret og  bussen ikke er stappfull. Men ganger som i dag, hvor jeg reiser kl 06.59 trøtt som en dupp etter møkkadagen i går, med en seksåring som er minst like trøtt og ikke fullt så glad i å sitte på bussen. Da er det ikke så morsomt. Men jeg gjør det. Ikke fordi jeg MÅ. Men fordi jeg vil.

Jeg viste at dagen kom til å bli lang. Jeg viste at det muligens kom til å oppstå problemer, kø og mye venting. Men jeg gjorde det.

Migrenen hadde ikke gitt seg etter gårsdagen. Mulig jeg hadde det så travelt at jeg ikke rakk å kjenne på den i går, så da holdt den igjen litt til meg i dag, så jeg ikke skulle gå glipp av alt. Takk hodet mitt…Takk for at du tenker på meg.

Men mini skulle altså på flyplassen. Og for første gang skulle han reise HELT alene i 2 timer og 20 minutter med fly til Paris, Charles De Gaulle. Når jeg skriver det, og ser det her, så tenker jeg… SHIT! Enn at han gjorde det. Jeg har selv vært på den flyplassen noen ganger, og den er enorm! Tenk hva han vil tro, han som er en brøkdel av min størrelse. Han syns sikkert det er dødskult!

Like utenfor Paris bor mini sine besteforeldre. Og som mange av dere sikkert forstår, er dette ikke mine foreldre. Det er jo nemlig sånn at mini også har en far. Noe som også da tilsier at han har to sett med besteforeldre. Disse er altså fullstendig oppbegående mennesker, som han er så heldig å ha i et helt annet land.

Det har vært noen vanskelige år for både små og store mtp barnefordeling, avgjørelser og flytting mellom parter. Noe som selvfølgelig setter sine spor. Men etter jeg ble helt alene om hvordan jeg skal takle dette har jeg endelig klart å tatt valgene kun for meg og barna, og ikke for en uteforståenda part. Endelig føles valgene så mye riktigere, og jeg kan bestemme selv hva og hvordan jeg vil gjøre ting.

Det er jo ikke barna sin feil at vi foreldrene ikke holder sammen.

Det er jo ikke deres feil at vi ikke klarer å være perlevenner livet ut. Så nå har jeg bestemt meg. Det skal jeg ta til meg. Jeg har bestemt meg for å gjøre ting for barna slik at de kan få fine minner. Ikke bare med meg, men med resten av familiene sine.

Selv om jeg ikke har noen andre enn dem, betyr ikke det at de ikke har noen andre enn meg. Både lillebror og storesøster har fedre med både foreldre og søsken. Altså besteforeldre, tanter og onkler.

Hvorfor skal ikke jeg la barna få være mer sammen med dem, bare fordi de ikke er på min side?

Så i tillegg til ordinært samvær med far, vil jeg nå gjøre det jeg kan for at de også skal få litt tid med de andre.

Familie er viktig. Og er det noe jeg virkelig vil, så er det at mine små skal få et godt og nært forhold til den familien de faktisk har. Selv om mini må helt til Frankrike. Selv om jeg sliter meg litt ut et par dager noen ganger i året for at han skal komme seg dit, så skal han få besøke dem og opprettholde kontakten.

Ja, noen ganger er det litt vanskelig. Og jeg kan bli litt lei av alle turene til Gardermoen. Noen uker må jeg dit fire ganger fordi det ikke finnes fly fra både Mosjøen, Trondheim eller Paris som lander samtidig.. Og JA det er litt slitsomt uten bil. Men vet dere hva?

Jeg gjør det for barna. Jeg vil ikke at de skal bli 35 år og føle seg alene. Jeg vil at de skal ha det beste forholdet de kan ha til sin familie. Enten det er meg, pappaen, besteforeldre eller tanter og onkler.

I morgen tar jeg nok engang turen til Gardermoen for å leverer jenta mi som reiser til Mosjøen for bonus helg!

Og mens ungene er borte skal mammaen ta noen dager «fri» og lade opp til nye uker med mine fine ♥

Takk for at du leste.

Klem Hilde

Følg meg gjerne videre på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg


 

I dag er jeg forbanna

Jeg sitter her nå, med et glass vin og et tastatur.

Jeg har rett og slett tenkt å fortelle dere hvor forbanna jeg er. Hvor forbanna lei jeg er av å være alene. Akkurat i dag har jeg fått kjent på det litt for mye.

Som regel går det fint. Jeg klager sjelden over hvor tungvindt jeg har det i hverdagen. Jeg ser på enhver gåtur til skole, buss, trening, butikk eller hva det måtte være som ekstra bevegelse. Hverdagsaktivitet er bra! Noe det garantert hadde blitt mindre av hvis jeg hadde hatt bil.

I dag skal jeg klage. Akkurat så mye som jeg vil. For i dag har alt vært dritt. DRITT! I dag har jeg tenkt å fortelle dere hvor forbanna slitsomt det kan være å være alenemamma.

Med et lystig smil bestilte jeg brød via brødboksen i går kveld, fordi jeg var FRI for alt som kunne pakkes i matpakke og vet at brødboksen alltid kommer tidlig på morgenen med brød på døra. Noe som i og for seg er genialt for mødre som er alene uten bil. Vanligvis elsker jeg det!

Det første jeg våknet til i morges var en melding fra brødboksen om at de dessverre ikke fikk til å levere tidsnok i dag pga fastkjørte biler, snø og kaos på veien.

FØKK. Dagens første problem. Ingen mat!

Mini gikk å la seg med 39,3 i feber i går kveld, og skal nå om et døgn være i Frankrike hos sine besteforeldre (på farsiden). Han har gledet seg til denne turen i nesten to måneder, og har nå vært syk i snart en uke. Heldigvis våknet han opp feberfri, men ikke i god nok form til å dra på skole. Dermed. Mini måtte være hjemme.

Jenta mi måtte ta med noen tørre knekkebrød på skolen (ok, ikke verdens verste problem) mens jeg måtte legge meg med hodet ned i sofaen etter å nok engang ha pådratt meg migreneanfall. Den ene stressa rundt, mens den satt å hoppet i sofaen i takt til en hoste som på ingen måte hørtes behagelig ut. Den tredje, som altså skulle vært oppbegående og sørget for at den ene kom seg på skole, hadde på tidspunktet mista synet og hadde et hode som holdt på å sprenges.

To timer ble tilbragt på sofaen, mens mini så på utallige bråkete (alt er bråkete med migrene, uansett volum) serier etter hverandre. Klokka nærmet seg hall 11 i det jeg fant ut at det forferdelige snøkaoset enda ikke hadde gitt seg. Ref. alle jeg følger på snapchat som bor på østlandet.

Kava meg opp av sofa, og skjønte fort at jeg faktisk måtte hive på meg høye sko, vinterbukse, jakke, lue og votter for å i det hele tatt få sjekka posten. Vi venta nemlig på et brev fra mini sin pappa som skulle sørge for at han i det hele tatt kunne få reise på ferie. Jeg hadde nemlig enda ikke skaffet pass.

Og ja. Der kommer min litt udugelighet inn.. Jeg burde skaffa pass. Men vet dere hva? Jeg glemte det. Midt oppi alt, så glemte jeg det… TOTALT. Jeg kom på det forrige uke, og det første jeg gjorde var å ringe politiet for å høre hvordan jeg kunne løse det. Null problem ifølge den dama jeg prata med på telefonen. Bare sørg for at far får stemplet et ark med kopi av legitimasjon hos politiet i Trondheim, få det sendt i posten, og ta det med hit på tirsdag mellom kl 08-17. Du får tatt passbilde her og får nødpass med en gang.

Det var jo for godt til å være sant.

Uansett. Med en dundrende migrenehodepine og en vond skulder, måtte jeg altså måke snø. Som sååå mange andre i dag. Jeg har kanskje ikke rett å klage akkurat der, men faen heller. Jeg gjør det likevel!

Smerte, smerte, smerte…. Men jeg fikk måka. Og akkurat når jeg vara ferdig kom postmannen med post. Klokka hadde blitt 13,30. Jeg hadde enda ikke fått i meg mat, pga dårlig matlyst som ofte medfølger disse anfallene. Jeg og mini ble enige om å ta bussen 14.30. God tid til å rekke politiet kl 17.

Mini får feber igjen…og vondt i øyne og blir kald.

Føkk.. Han må jo være med! Ellers får vi ikke pass.

Bussen kom til rett tid, og det var det.

Som flere så på snap ble vi møtt med en trailer midt i veien litt nedi bussruta her. Den kom seg ikke av flekken før det hadde gått 35 minutter, noe som gjorde at bussen plutselig ble 45 minutter forsinket.

Har du noen gang hatt med en syk 6 åring på bussen som plutselig tar 1,5 time? Jeg kan si deg så mye som at DET ikke er en av mine favorittaktiviteter…

Fra buss terminalen og til politihuset er det snøgjørme og høye snøskavler. En grinete gutt og en enda mer grinete mamma traver gjennom med målet strengt i sikte. Vi fikk beskjed om å gå inn der det sto POLITI, og gå opp i andre etasje.

På døra står det med store bokstaver. DU FÅR IKKE PASS HER!! Okei, tenkte jeg… med kanskje det er noe annet med nødpass? Pass fikk man nemlig i et bygg lengre bort mellom kl 09 og 14. Vi prøver å gå inn sier jeg.

Vi kommer rett på politivakta hvor jeg prøvde å forklare hva vi skulle og at vi ikke helt viste hvor det var.

Han så rart på oss og sa at han trodde ikke de ga ut nødpass der lengre.

Jeg sank sammen å hadde lyst å grine. HÆ ropte jeg litt for høyt! Men hun dama på telefon sa jo…

Hvilken dame?

Jeg forklarte at jeg hadde ringt og fått beskjed om å møte opp her.

Han så nesten dumt på meg og gikk å dobbeltsjekka at jeg hadde feil og han hadde rett.

NEI, sa han. Du må på gardermoen.

DU KØDDER?!?! Jeg så ned på mini, som ikke turte annet enn å se i bakken. jeg så at han var på gråten. Det var jeg og.

Men hva gjør jeg nå da? Gutten skal jo reise i mårra! Jeg fikk beskjed om å komme hit i dag!!!

Nei, jeg vet ikke. Jeg kan se om jeg finner nr til gardermoen. Jatakk!

Det viste seg at det nr han fant til meg var HELT feil, og jeg møtt en enda surere politimann med null forståelse på linja.

Da brøt mini sammen i gråt… Han skjønte at han ikke fikk pass i dag. Ingen pass, ingen reise til farmor og farfar.

Jeg måtte prøve å forklare for han at vi skulle fikse dette. Men at vi nå måtte gå til butikken før vi skulle til bussen. Han nektet. Det var kaldt, og han ville ikke ut å gå. Han ville kjøre. Han ville ha bil!

Fyfaen så vondt jeg fikk inni meg. Jeg ville bare gråte jeg også… Jeg hater å ikke ha bil! Faen så rævva mamma jeg er akkurat nå.

Men vi måtte gå. Jeg måtte forklare, vi måtte ta bussen hjem igjen.

Jeg var så sint! Jeg var sint på hun dama som egentlig bare var hyggelig i telefonen. Jeg hadde lyst å ringe henne og fortelle noen sanningens ord om hvor jævlig dårlig hun var i jobben sin. At hun måtte sjekke fakta, og spørre om hun kunne fatte og begripe hvor forbanna vanskelig det var å være alene!!!

Jeg hadde lyst å fortelle han politimannen et par ting om det å være hyggelig selv om man er politi. Jeg sto foran han, helt lost og hadde bare lyst å synke sammen. Kanskje det var det jeg skulle gjort? Forstår du hvor forbanna vanskelig jeg har det her?!

Men ja.. Jeg gjorde jo ingen av de tingene.. Jeg beit tenna sammen, og dro med meg mini bort til rema for så å ta bussen hjem igjen. Med noen stakkarslige toner, dro jeg han over snøskavler og travet i vei. Vi kom oss på bussen til slutt.

Vel hjemme på busstoppet, hoppet vi av. Det snødde fortsatt.

Så begynner mini å gråte. Vondt i beina… IGJEN. Jeg er så dritt lei av å krangle at jeg tar tak i han og hiver han opp. Bærer han opp den 100 meter lange bakken mens remaposen slenger meg 200 ganger i låret. Nå er jeg lei. Jeg gir faen i om det er tungt, jeg gir faen i om jeg griner. Jeg er lei. Sliten og forbanna på så mange mennesker.

Jeg vil hjem.

Mulig du syns jeg syter. Men på en dag som dette… Så kjente jeg litt ekstra på det å være helt alene med det ansvaret jeg har. Jeg pleier som regel å smile og jeg ser positivt på det meste.

Men i dag dere..Vil jeg bare si en ting. Til helvette med hverdagsaktiviteten! I dag hadde jeg gitt mye for en fungerende bil, en mann og en meter mindre snø,eller eventuelt en snøfreser. Det hadde funka det også.

Takk for at du orket å lese dagens klage.

Klem Hilde

Følg meg gjerne videre på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg

 

SÅ skjedde det, allerede i uke to!

Herregud for en helg det har vært. Den har gått så ufattelig fort, og selv om jeg egentlig ikke har gjort stort så ble jeg plutselig akutt søndagsdaff her.

Jeg starta uka så bra, med en energi jeg ikke har kjent på lenge. Jeg fikk trent og var skikkelig motivert for resten av uka. Men… Energien dalte fort da mini ble syk og måtte være hjemme fra skolen. Feber og hoste førte til lite søvn både for liten og stor, som igjen gjorde at humøret og energien ikke ble på topp. Men sånn er det når noen blir syk. Man må bare bite tenna sammen og vite at det kommer bedre dager.

Neste helg er jeg nemlig helt alene. Begge ungene reiser bort ila uka nå, og blir borte helt til søndag. Noe som tilsier at jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil! Jeg har ikke lagt en eneste plan utenom at jeg muligens skal på et event sammen med Janne på torsdag. Ellers er helgen HELT åpen. Og ja… Det er ingen hemmelighet at jeg gleder meg VELDIG til en helg med avslapping, gøy og bare me-time! Kanskje d blir en fest? Kanskje bare avslapping hjemme i sofaen? Ahh.. Jeg digger å ikke ha NOEN planer!!

Men tilbake til overskriften dere… Denne uken gikk jo som sagt ikke helt som jeg håpet, og allerede nå har to av målene mine på lista mi  røket.

I går hadde jeg 5 jenter på overnatting her i huset. Største jenta hadde nemlig lenge planlagt overnattingsbursdag. SÅ selv om jeg ble forvist til soverommet store deler av kvelden, og egentlig ikke gjorde stort annet enn å se på Suits og klikke litt på telefonen, så glemte hodet mitt totalt av at jeg skulle blogge. Jeg tror ikke jeg henger helt med på det «blogge hver dag» målet mitt enda.

Men i alle dager.. Jeg fortsetter jo bare nå, istedenfor å se det som et nederlag! Jeg kom på feilen, jeg tok meg i det og jeg fortsetter. Ikke noen som helst vits å rakke ned på seg selv bare fordi man glemte noe. Heyy! Jeg er jo her i dag igjen! 🙂

Den andre tingen som røyk var trening 3 ganger i uka.

Rett og slett pga to ting. Sykt barn OG jeg som er så udugelig at jeg ikke skjønte at døra på senteret var låst i dag når jeg skulle ned dit. LÅST! Tydeligvis må man ha et eller annet kort jeg ikke har fått for å komme inn der. Smart Hilde!

Så da endte jeg med å fryse både rævva og lårene av meg der jeg gikk i tights i 5 minus før jeg måtte bruke nok en halvtime på bussen hjem igjen. Når jeg kom hjem var jeg så gjennomfrossen at jeg måtte bruke en halvtime i dusjen. SÅ kom kvelden da… middag, legging av barn osv osv. Excuses tenker du kanskje.. Men er det noe jeg ikke har så er det excuses!

Vil jeg trene, får jeg trent. Og akkurat i dag så gikk det ikke opp. Pokker!

Tar MINST fire økter neste uke da. MINST!

Håper du har hatt en awesome helg!

Har du forresten sjekket ut GIVEAWAYEN jeg har på facebook hvor du kan vinne et trådløst headset fra Jaybird?! Check it oooout!

Klem Hilde

Takk for at du leste.

Følg meg gjerne videre på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg


 

Lurer du på hvilke feil du gjør?

Okei dere, i dag skal dere få harde fakta fra meg.

Det er mange som spør meg om jeg kan hjelpe dem. Om jeg har tips til hvordan de kan få opp motivasjonen til trening, og hvordan de skal få til å endre kostholdet på en måte som de klarer å holde.

«Jeg har prøvd så lenge, men ingenting nytter. Jeg blir virkelig ikke motivert! Har du noen tips?»

Jeg syns faktisk det er ganske vanskelig å komme med slike tips til folk jeg ikke kjenner. Men i dag skal jeg prøve å komme med en generell peptalk til alle dere der ute som skulle ønske de hadde motivasjon, eller er på jakt etter tips til hvordan dere skal komme igang med livsstilsendring.

Først av alt må du nok mest sannsynlig gjøre noe med holdningen din.

Nå snakker jeg ikke om hvordan du går eller står, men rett og slett om hvordan du ser på deg selv. Jeg skjønner at det kanskje ikke er kjempelett å se seg selv på verdens beste måte om man er lite motivert og ikke fornøyd med hvordan man ser ut. Men likevel… Hvis du skal komme noen vei må det starte med at du har troa på at du klarer det!

Du må også ha et stort nok hvorfor.

For hvorfor skal du gå ut av den gode og komfortable sonen du er i nå? Hvorfor skal du slutte å spise maten du digger? Og hvorfor i alle dager skal du begynne å stå opp av sofaen og gjøre ting kroppen overhode ikke syns er greit?

HVORFOR? 

Og syns egentlig kroppen at det ikke er greit?

Er det kanskje hodet ditt du må jobbe litt med først og fremst?

YES! 

Så hvorfor skal du endre livsstil? Tenk litt på den først og fremst.

Så kommer vi til det med å snakke NED om seg selv… SLUTT MED DET! Slutt og si feks

Jeg var sååå flink som kom meg ut på tur i dag, men jeg burde kanskje gått enda lengre. 

I dag var jeg flink som spiste en kjempesunn frokost, skulle ønske jeg var like flink de andre dagene. 

Er du en som avslutter alle positive tanker om deg selv med en negativ? Slutt med det. Her og nå! Fokuser på de positive tingene!

Jess! Jeg kom meg ut i dag!!

Og slutt setninga der

Hurra for meg som spiste en kjempesunn og næringsrik frokost! POW! 

Jeg lover deg! Begynn å tenk sånn, og du vil få det mye lettere med deg selv.

Også en ting til…. Og denne er tøff. Slutt og si at du skal prøve.

Hvorfor klarer du det ikke? Hvorfor er det så vanskelig? Du prøver jo! Hver uke prøver du… Igjen og igjen. Og hvorfor går det ikke?

Nettop derfor!

FORDI DU PRØVER!!! 

Tror du det hjelper å si det? At du skal prøve?

«Jaja.. Det gikk ikke denne uken, så jeg får prøve på nytt på mandag. Kanskje jeg klarer det da!»

Eller..

«Ja, jeg skal prøve å se om jeg får til å ta tyve knebøyhopp istedenfor ti, men det er ikke sikkert det går». 

Du kan prøve og prøve til du blir grønn i fjeset. Men jeg kan love deg, at ingenting vil gå før du BESTEMMER DEG!

Vil du endre livsstil? Er du overvektig, vil du komme i form eller bare stramme opp? Du vet at for å klare det, så må du ta noen valg.

Så dette gjør du:

  • Tenk nøye igjennom hva du egentlig vil! Har du et behov for å endre livsstil? Bør du gjøre noe med kostholdet?
  • Tenk på hva du får igjen for det. Hvorfor er det så viktig for deg?
  • BESTEM DEG!

Gjør du disse tre tingene, vil du bli motivert. Du vil få til å lage en plan som får deg mot målet. Du vil pushe deg selv litt ekstra hver eneste dag. På denne måten vil du klare å komme dit DU har bestemt deg for at du skal være. Du vil prioritere riktig, og sist men ikke minst du vil gjennomføre!

Sponset tights fra Myactivestyle.no (kode bedremeg for 15%rabatt)

SÅ du! Nå finner du ut HVORFOR, du bestemmer deg og du slutter å prøve. Okei?!

Jeg vet du klarer det.

Klem Hilde

Takk for at du leste.

Følg meg gjerne videre på facebook og instagram

Snapchat: bedremeg

 

Jeg får høre ord som tøff og sterk… 

I dag vil jeg bare titte innom for å si TAKK til dere.

Tusen takk til alle som tar seg tid til å skrive til meg etter innlegg som det jeg la ut i går.

Jeg får høre ord som tøff og sterk… 

Jeg kjenner meg ikke alltid igjen i disse ordene. Men når jeg går litt dypere inn i meg selv, skjønner jeg jo at jeg har jobbet mye i det siste for å i det hele tatt klare å få disse tingene ned på tastene. Selvfølgelig er det vanskelig. Men det gjør meg også veldig godt.

Jeg har en lei tendens til å fortrenge ting. Stenge det inni meg som om det aldri har skjedd. Noen ganger kan det kanskje være en god egenskap, men jeg kjenner at det ofte kommer ut i negative reaksjoner når jeg er alene. Tanker, mangel på søvn, dårlig samvittighet (for gudene vet hva), og lite energi.

Alle tingene jeg vanligvis fortrenger, eksisterer ikke. Og når jeg da skriver om det, blir det ekte. Det blir realitet, og jeg kan ikke lenger holde det inni meg. Jeg forteller om det for å dele, for at folk skal vite… Så jeg slipper å sitte med det alene. Jeg får det ut for å føre tankene videre.

Det føles utrolig bra!

Og når jeg får den responsen dere gir meg, blir jeg helt overveldet. På en veldig god måte.

Dere gir meg en støtte jeg aldri før har sett maken til.

Det at dere legger igjen et hjerte eller en kommentar betyr mer enn dere aner. Så igjen. Tusen takk <3

I går klarte jeg dessverre ikke å svare alle, da dette blir veldig sterkt for meg der og da. Beklager virkelig. Jeg skulle ønske jeg fikk til å svare alle som tar seg tid til å sende meg lange snapper og meldinger. Jeg skal prøve å svare de som har sendt meldinger i inboxen i nær fremtid. Jeg må bare la dette synke litt først. For selv om det er godt å få disse ordene ned, så kommer jo realiteten som sagt frem i lyset og jeg må jobbe litt med meg selv.

Takk for at dere vil lese… Dere hjelper meg på en måte jeg aldri hadde trodd var mulig ♥

Klem Hilde

Følg meg i sosiale medier:

Facebook

Instagram

Snapchat: bedremeg

 

Derfor snakker jeg ikke om pappa…

Veldig mange spør meg om familien min.

Det er jo ofte sånn i en familie at man har mer enn bare en forelder.

Tidligere har jeg skrevet om mamma, og om alle årene med alkoholmisbruk. Jeg har skrevet om hvor vondt det har vært å stått alene i det, og det var for meg å måtte ta vare på henne.

Jeg har også skrevet om pappa, men det begynner å bli en stund siden nå, så jeg kan jo skjønne hvorfor mange av dere lurer og undrer dere på hvor han var midt i alt dette?

Mamma og Pappa var skilt. Pappa bodde i en annen by, og jeg bodde hos mamma. Jeg var nok redd for å fortelle noen hvor ille det var, hvor alene jeg var sammen med mamma, hvor jævlig jeg hadde det og hvorfor jeg helst ville ha et eget sted å bo. Jeg turte ikke engang å si det til pappa. Jeg var redd for at han skulle ta meg bort fra henne. Hun kunne jo ikke være alene. Noen måtte jo sørge for at hun ikke skadet seg, eller andre rundt seg. Han viste at hun drakk litt, men ikke at det på noen måte gikk ille ut over meg.

Uansett, så ville jeg ikke bo hos han. Jeg følte at jeg måtte passe på mamma, hjemme i Mosjøen.

Jeg har egentlig sluttet å prate om han. Av helt andre grunner…

Som mange vet har jeg ikke kontakt med noen i familien over meg. Årsakene er forskjellige. Grunnen til at jeg ikke snakker så mye om han, er fordi jeg ikke vet hvordan. Jeg syns det er ufattelig vanskelig. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal ta tak i det. Han eksisterer ikke mer for meg. Og selv om jeg selvfølgelig skulle ønske jeg hadde pappaen min, så er det vanskelig for meg å noen gang kunne la han være endel av familien.

I 2011, dagen etter mini hadde blitt døpt fikk jeg en telefon.

Denne telefonen skulle vise seg og endre mitt syn på pappaen min for alltid.

Det er utrolig vanskelig for meg å sette ord på dette, derfor kommer det ikke store setningene fra meg. Men jeg fikk på det tidspunktet vite at han var arrestert. At han satt i varetekt.

Han som hadde vært min rådgiver, gode hjelper, Pappaen min. Han som begynte å gråte når jeg fortalte han at han skulle bli bestefar. Han…

Han hadde gjort noe jeg aldri kan tilgi.

Noe jeg aldri kan glemme. Selv om jeg later som han ikke eksisterer, kan jeg aldri slutte å tenke på det.

Nesten to år etter den dagen jeg fikk telefonen ble han dømt til 3 års fengsel for overgrep mot barn og besittelse og distribusjon av overgrepsbilder. Og ja.. Det er en stund siden nå. Men det er fortsatt like forbanna vanskelig.

Jeg vil huske de gode minnene jeg har med pappaen min, og stoppe der. Jeg er alene , men jeg klarer meg.

Takk for at du leste♥

Klem Hilde

Klem Hilde

Facebook

Instagram

Snapchat: bedremeg


 

Var jeg en rævva person i 2017?

Så var vi godt igang med januar dere!

Den tiden av året hvor vi maser om alle tingene vi skal bli bedre på. Alt vi gjorde i fjor som vi i hvert fall IKKE skal gjøre i år! Hvor mye dritt som skjedde og hvor mye bra vi opplevde.

Fra meg kom det ingen 2017 kavalkade her på bloggen, og det kommer heller ingen. Fordi det ikke gir meg noe. Fordi jeg hadde tatt pause mer eller mindre hele året. Pause fra hva? Livet?  Noen ganger skulle jeg kanskje ønske det var mulig å bare ta en timeout på akkurat det, men jeg snakker mer om en slags pause fra blogg. Jeg bestemte meg tidlig i fjor om at bloggen ikke ville være prioritet, og roet meg helt ned med tanken om at det var HELT greit.

Men nå har vi jo bikket over i det nye året og da er det på tide å ta frem de nye målene.

For det er nettopp det jeg har.

MÅL

Jeg dropper alt som heter nyttårsforsetter og setter meg mål jeg SKAL nå. Ting jeg skal utføre, ting jeg skal gjøre mer av, mindre av. Hva jeg skal ha fokuset mitt på osv.

Noen av dere har kanskje allerede merket at jeg ikke lengre har pause i blogging for eksempel. Og ja, det stemmer! Men før jeg forklarer mer om akkurat det, så skal dere faktisk få se listen over målene jeg har satt meg så langt for 2018.

  • Blogg HVER dag (med mindre det oppstår en krisesituasjon)
  • Tren MINST tre ganger i uka (men det er selvfølgelig lov å bli syk)
  • Heng med mennesker som får deg til å le (så lever du lengre og har det INNMARI gøy imens)
  • Lek med barna
  • Realiser ideene dine
  • Ha mer TRO på at det du gjør er BRA!
  • Unn deg «premier» når du gjør gode ting og jobber bra (som feks et par sko etter noen uker med god jobbinnsats).
  • Ikke ha dårlig samvittighet for tull.
  • Vær deg selv (Når du ikke kan være Batman selvfølgelig)
  • Spis mat som er bra for deg (Brie og vin er også bra for deg, i rette mengder)

Thats it.

Mulig det er mange mål. Men så lenge de er morsomme og oppnåelige er det absolutt innafor. Jeg må også ha mål som gir meg energi og som gjør godt for både meg og de rundt meg.

Jeg har jobbet så mye med meg selv de siste årene at jeg faktisk syns det er enklere å leve. Enn det?!

Jeg klarer å sette ting på «pause»

Jeg får helt fint til å ikke ha dårlig samvittighet for å ha spist litt mye «ting man ikke bør spise for mye av» en hel måned. Bestemmer jeg meg for å ikke skrive, så er det greit. I en periode. For jeg vet at jeg kan komme tilbake. Jeg vet så innmari godt hva jeg er god for og hva jeg klarer hvis jeg vil. Så det å stå litt i hverdagen når den er tøff uten å måtte være på «topp» hele tiden, er absolutt GREIT.

Men i 2018 skal jeg altså begynne å blogge igjen. Ikke fordi jeg var en rævva person i 2017 fordi jeg ikke blogga så mye, eller fordi jeg må bli BEDRE, men fordi jeg VIL! Fordi jeg er på et sted i livet hvor jeg KAN og ønsker å skrive igjen.

Jeg skal også gjøre det jeg kan for å trene nok. Nok til at jeg kan glede meg over hver økt fordi den gir meg energi og glede i hverdagen. Fordi den gir meg mestring og en sterkere kropp som skal følge meg livet ut.

Jeg skal ikke være noen andre enn MEG. Fordi JEG er bra. Syns du ikke det? Synd.

Jeg er klar!

Har du noen mål for året?

Klem Hilde

Facebook

Instagram

Snapchat: bedremeg